Diktet: Mona Høvring
Foto: Berit Roald / NTB
Å, Mona Høvring! Vekas dikt er henta frå den fjerde diktsamlinga hennar, Å paradis frå 2008. Tittelen er det ein i retorikken kallar ein apostrofe, ei påkalling av noko fråverande, som eit «Foraar» (hjå Wergeland). Både det poetiske og det religiøse språket har denne evna til å overskride avstand og fornuft, og dette peikar på noko sentralt i poesien til Høvring: Ho skriv dikt som speler på språklege likskapar og samband mellom sanseleg og åndeleg begjær.
Samstundes som ein i apostrofen vender seg mot noko uoppnåeleg og difor ofte bort frå verda, er diktet denne veka ein salme som vil nytte språket til å halde fast: Bli her.
Høvring er godt kjend med religiøst tankesett og språkbruk frå ein oppvekst i eit frievangelisk miljø på Karmøy, der påkallingar og dommedagspreiker var daglegdagse. I ljos av dette er det ikkje underleg at «sommer i hagen» utan vidare blir følgd av «det føres krig et sted». Men det viser òg til eit anna sentralt motiv hjå Høvring: Den skjøre balansen mellom det lette og vakre, og det skremmande og vonde som pregar livet, især til unge kvinner.
I Samlede dikt 1998–2022 som kom ut i høve Høvrings 60-årsdag denne hausten, har ein gjort det geniale grepet at seinaste utgjeving står først, slik at ein les seg bakover mot byrjinga. Og i byrjinga var som kjent ordet. Hjå Høvring er ordet (eller mirakelet) «menneske». Mennesket, heilt stille.
Det aller siste diktet i Samlede dikt, det vil seie i debutsamlinga, som jo er første gong vi får høyre stemma til poeten, går slik: «Og i glipa, der dag skil natt,/ der himmelen deler havet/ vakna eg i silhuett// Eg stod i ulveham/ Eg hadde nyklipte tenner/ Eg var forferdeleg vakker// Eg ulte ikkje/ Eg var uhyggeleg stille»
Cathrine Strøm
Bli her salme
Det er sommer i hagen,
det føres krig et sted,
du har på deg en kvit kjole
og er åpen for setningas overtalelse.
Du tilhører et privilegert univers:
roser, sødme, bare nødvendige bevegelser.
Hver natt kommer melankolien til sin rett:
du sovner med lyset på,
du tøyler hat og harme,
men det gir ingen kvile.
Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske,
som ordet menneske.
Mona Høvring
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Å, Mona Høvring! Vekas dikt er henta frå den fjerde diktsamlinga hennar, Å paradis frå 2008. Tittelen er det ein i retorikken kallar ein apostrofe, ei påkalling av noko fråverande, som eit «Foraar» (hjå Wergeland). Både det poetiske og det religiøse språket har denne evna til å overskride avstand og fornuft, og dette peikar på noko sentralt i poesien til Høvring: Ho skriv dikt som speler på språklege likskapar og samband mellom sanseleg og åndeleg begjær.
Samstundes som ein i apostrofen vender seg mot noko uoppnåeleg og difor ofte bort frå verda, er diktet denne veka ein salme som vil nytte språket til å halde fast: Bli her.
Høvring er godt kjend med religiøst tankesett og språkbruk frå ein oppvekst i eit frievangelisk miljø på Karmøy, der påkallingar og dommedagspreiker var daglegdagse. I ljos av dette er det ikkje underleg at «sommer i hagen» utan vidare blir følgd av «det føres krig et sted». Men det viser òg til eit anna sentralt motiv hjå Høvring: Den skjøre balansen mellom det lette og vakre, og det skremmande og vonde som pregar livet, især til unge kvinner.
I Samlede dikt 1998–2022 som kom ut i høve Høvrings 60-årsdag denne hausten, har ein gjort det geniale grepet at seinaste utgjeving står først, slik at ein les seg bakover mot byrjinga. Og i byrjinga var som kjent ordet. Hjå Høvring er ordet (eller mirakelet) «menneske». Mennesket, heilt stille.
Det aller siste diktet i Samlede dikt, det vil seie i debutsamlinga, som jo er første gong vi får høyre stemma til poeten, går slik: «Og i glipa, der dag skil natt,/ der himmelen deler havet/ vakna eg i silhuett// Eg stod i ulveham/ Eg hadde nyklipte tenner/ Eg var forferdeleg vakker// Eg ulte ikkje/ Eg var uhyggeleg stille»
Cathrine Strøm
Bli her salme
Det er sommer i hagen,
det føres krig et sted,
du har på deg en kvit kjole
og er åpen for setningas overtalelse.
Du tilhører et privilegert univers:
roser, sødme, bare nødvendige bevegelser.
Hver natt kommer melankolien til sin rett:
du sovner med lyset på,
du tøyler hat og harme,
men det gir ingen kvile.
Du bøyer et verb, og reiser deg som et menneske,
som ordet menneske.
Mona Høvring
Fleire artiklar
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Statsministeren i Storbritannia, Rishi Sunak, har varsla at dei fyrste flya mot Rwanda skal vere i lufta løpet av ti til tolv veker.
Foto: Toby Melville / Reuters / NTB
Vil nytte Rwanda
som asylskremsel
Den som prøver å ta seg til Storbritannia med båt over Den engelske kanalen for å søkje asyl, risikerer i framtida å verte sett på eit fly til Rwanda utan høve til å returnere.