Diktet: Håkan Sandell
Foto: Bokförlaget Faethon
Eg nemnde poeten Håkan Sandell i denne spalta sist. Han fortener å bli omtala her. Det kan synast rart, for denne spalta har fokus på norsk poesi, men Sandell kjenner seg ikkje som ein svensk diktar, denne skåningen har ein skandinavisk identitet, der nærleiken til Danmark har vore viktig.
Sandell har dessutan budd i Oslo i over 20 år, han skriv for norske tidsskrift – han er aktuell med artiklar i Ny Tid og Minerva – og mange av dikta hans har motiv frå Oslo. Det ser vi frå samlinga Oslo-Passionen (2003) fram til den seinaste boka hans, Jorden öppnar porterna (2023), som dette diktet er henta frå. Sandell har også vore ein viktig inspirator for meg – heilt sidan eg fylgde eit poesikurs av han i 1998.
Gunnar Wærness har skildra dikta til Sandell som «anti-minimalistiske». Det kjem fram av Jorden öppnar porterna, på 168 sider. Kvart dikt endar med komma, det er for å tydeleggjera det episke draget i boka. Men Sandell skriv ikkje så mykje handlingsorientert poesi, meir impresjonistisk og sansande lyrikk.
Boka tek føre seg alvor i tida, som krigen i Ukraina – dette diktet nemner «krigsnyheter» – og klimakrisa og ein norsk materialisme. «Åh, Oslo, Oslo, Oslo! Så höga/ skyskrapsskuggar över dödsdalen», heiter det i eit anna dikt. Men Sandell er ingen endetidsprofet, for det er våren som står i sentrum, som tittelen på dette diktet varslar om.
Dette er ikkje eit dikt som er forståeleg ved fyrste gjennomlesing, men les du det mange gonger, klårnar eit bilete av eit Oslo vi ofte gløymer finst der: byen før kvelden med folkevrimmel og fest, der stolane enno er tomme og uteliggjarar og fuglar enno dominerer bybiletet.
Det bør koma ut ei attdikting til norsk av Sandells oslodikt, frå dei siste 20 åra. Der vil ein ikkje berre oppleva stor poesi, men også skarpe observasjonar av ein by i stor forandring.
Ronny Spaans
Oslo den 2 maj
se, utkastaren röker bland tomma stolar,
mediterande över de korta barska dagar
som väl kan vänta efter dessa redan levda.
Automatkön ringlar fram i sin överklighet
som är kännbär först inför ett tömt konto,
ja, om rent vatten slutar rinna i kranarna.
Sen eftermiddag, tidlig kväll med låga moln,
kvar efter folkrushen är fåglarnas flyktlinjer.
En länsad bältväska tittar på från en bänk.
Medan krigsnyheter brusar runt omkring
bär dessa två där på långa gängliga ben en matkassa mellan sig, livet som fortsätter.
Trädblommingen sprids likt ett pyramidspel.
En uteliggare på sin sovsäck som rätt intill
serveringen får Tuborg att smaka sämre,
vilar i ljudlös kapuschong. Det är så stilla
som om handdragna halmkärror rörde sig
mot staden på skarvlöst perfekta motorvägar,
Håkan Sandell
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Eg nemnde poeten Håkan Sandell i denne spalta sist. Han fortener å bli omtala her. Det kan synast rart, for denne spalta har fokus på norsk poesi, men Sandell kjenner seg ikkje som ein svensk diktar, denne skåningen har ein skandinavisk identitet, der nærleiken til Danmark har vore viktig.
Sandell har dessutan budd i Oslo i over 20 år, han skriv for norske tidsskrift – han er aktuell med artiklar i Ny Tid og Minerva – og mange av dikta hans har motiv frå Oslo. Det ser vi frå samlinga Oslo-Passionen (2003) fram til den seinaste boka hans, Jorden öppnar porterna (2023), som dette diktet er henta frå. Sandell har også vore ein viktig inspirator for meg – heilt sidan eg fylgde eit poesikurs av han i 1998.
Gunnar Wærness har skildra dikta til Sandell som «anti-minimalistiske». Det kjem fram av Jorden öppnar porterna, på 168 sider. Kvart dikt endar med komma, det er for å tydeleggjera det episke draget i boka. Men Sandell skriv ikkje så mykje handlingsorientert poesi, meir impresjonistisk og sansande lyrikk.
Boka tek føre seg alvor i tida, som krigen i Ukraina – dette diktet nemner «krigsnyheter» – og klimakrisa og ein norsk materialisme. «Åh, Oslo, Oslo, Oslo! Så höga/ skyskrapsskuggar över dödsdalen», heiter det i eit anna dikt. Men Sandell er ingen endetidsprofet, for det er våren som står i sentrum, som tittelen på dette diktet varslar om.
Dette er ikkje eit dikt som er forståeleg ved fyrste gjennomlesing, men les du det mange gonger, klårnar eit bilete av eit Oslo vi ofte gløymer finst der: byen før kvelden med folkevrimmel og fest, der stolane enno er tomme og uteliggjarar og fuglar enno dominerer bybiletet.
Det bør koma ut ei attdikting til norsk av Sandells oslodikt, frå dei siste 20 åra. Der vil ein ikkje berre oppleva stor poesi, men også skarpe observasjonar av ein by i stor forandring.
Ronny Spaans
Oslo den 2 maj
se, utkastaren röker bland tomma stolar,
mediterande över de korta barska dagar
som väl kan vänta efter dessa redan levda.
Automatkön ringlar fram i sin överklighet
som är kännbär först inför ett tömt konto,
ja, om rent vatten slutar rinna i kranarna.
Sen eftermiddag, tidlig kväll med låga moln,
kvar efter folkrushen är fåglarnas flyktlinjer.
En länsad bältväska tittar på från en bänk.
Medan krigsnyheter brusar runt omkring
bär dessa två där på långa gängliga ben en matkassa mellan sig, livet som fortsätter.
Trädblommingen sprids likt ett pyramidspel.
En uteliggare på sin sovsäck som rätt intill
serveringen får Tuborg att smaka sämre,
vilar i ljudlös kapuschong. Det är så stilla
som om handdragna halmkärror rörde sig
mot staden på skarvlöst perfekta motorvägar,
Håkan Sandell
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.