Diktet: Aslaug Vaa
Foto via Wikipedia
Før jol trekte eg fram eit omvendt evangelium av poeten Aasne Linnestå, opphavleg frå Telemark. Når «Tjugendagsknut jagar joli ut», vil eg hente fram ein annan sterk diktar frå same (historiske) fylke: Aslaug Vaa (1889–1965).
Jan Inge Sørbø skriv om henne i boka Fire store frå i fjor, side om side med Hulda Garborg, Gro Holm og Marie Takvam. «Dei er høgst ulike, men det gjeld for dei alle at dei er ujamt mottekne og lesne; mangelfullt forstått og overlevert.»
Aslaug Vaa blei i si tid særleg heidra for sin bruk av lokal folklore, folkedikting og tradisjonelle former som ballade og stev («Så rodde dei fjordan»), men «når ho tenkjer, blir dikta hennar knusktørre», som ein kritikar skreiv.
I seinare år er nettopp den «poetiske tenkinga» hennar blitt løfta fram som det sentrale i forfattarskapen. For Vaa var denne tenkinga alt anna enn tørr, ho var «so naturleg»: «Poesien vil uttrykkje noko som ligg gøymt i sinnet til alle menneske.»
Eit godt døme på dette er diktet «Nott», henta frå den femte samlinga hennar, Fotefár (1947). Ein veit at Vaa hadde lese både Blake, Nygard og Aukrust, men kan hende hadde ho òg lese Le bateau ivre av Arthur Rimbaud medan ho budde i Paris nokre tiår tidlegare? I «Nott» let ikkje eget seg fare nedetter elva som ein båt i rus, men svingar opp i «nattehimlen», ikkje lenger bunden til elvesteinane. Eget løyser seg opp, blir til fjom som dalar ned over jorda og blir del av naturens krinslaup. Eit kosmisk, økokritisk samband på tvers av alt som finst, også mellom menneske, mellom eg og du.
Då Vaa skulle velje ut tre dikt til antologien Det beste jeg har skrevet i 1949, var «Nott» eit av desse.
Cathrine Strøm
Frå svevn på hundra favnars djup,
– frå algelivet nedi botnen av meg sjølv –
ei bylje løyste meg frå mine elvesteinar
og bar meg dormande frå lag til lag
av smerte og av lyst, til undrande eg svinga
upp i nattehimlen,
der stjernene drog til seg
tunge kloders luft
og heldt ho fanga i den høge stilla
som opne dynnar til uendelege rom …
…. der flodar, flodar,
ømme, bitre tåreflodar
vogga smertens muslingsperlur
over evighetens strender ….
som eit lån av lykke fær eg
halda fast dei dyre smykke
i eit stutt … so stutt sekund …
då med usannsynlig sanning
dei min lekam gjennomstrålar,
muldrar meg til bitte fjom,
spreier meg og let meg dala
ned i jordis liljekalk.
Frå elvesongen over jord og stein,
frå hjerteslag i skogens bol og reir,
frå pust av kimen der den sprengjer skalet
tok nattestilla jordis ande inn.
Då vakna eg i andedraget ditt
idet du kviskra som frå fjerne strender:
So underleg! Eg drøymde eg var deg.
Aslaug Vaa
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Før jol trekte eg fram eit omvendt evangelium av poeten Aasne Linnestå, opphavleg frå Telemark. Når «Tjugendagsknut jagar joli ut», vil eg hente fram ein annan sterk diktar frå same (historiske) fylke: Aslaug Vaa (1889–1965).
Jan Inge Sørbø skriv om henne i boka Fire store frå i fjor, side om side med Hulda Garborg, Gro Holm og Marie Takvam. «Dei er høgst ulike, men det gjeld for dei alle at dei er ujamt mottekne og lesne; mangelfullt forstått og overlevert.»
Aslaug Vaa blei i si tid særleg heidra for sin bruk av lokal folklore, folkedikting og tradisjonelle former som ballade og stev («Så rodde dei fjordan»), men «når ho tenkjer, blir dikta hennar knusktørre», som ein kritikar skreiv.
I seinare år er nettopp den «poetiske tenkinga» hennar blitt løfta fram som det sentrale i forfattarskapen. For Vaa var denne tenkinga alt anna enn tørr, ho var «so naturleg»: «Poesien vil uttrykkje noko som ligg gøymt i sinnet til alle menneske.»
Eit godt døme på dette er diktet «Nott», henta frå den femte samlinga hennar, Fotefár (1947). Ein veit at Vaa hadde lese både Blake, Nygard og Aukrust, men kan hende hadde ho òg lese Le bateau ivre av Arthur Rimbaud medan ho budde i Paris nokre tiår tidlegare? I «Nott» let ikkje eget seg fare nedetter elva som ein båt i rus, men svingar opp i «nattehimlen», ikkje lenger bunden til elvesteinane. Eget løyser seg opp, blir til fjom som dalar ned over jorda og blir del av naturens krinslaup. Eit kosmisk, økokritisk samband på tvers av alt som finst, også mellom menneske, mellom eg og du.
Då Vaa skulle velje ut tre dikt til antologien Det beste jeg har skrevet i 1949, var «Nott» eit av desse.
Cathrine Strøm
Frå svevn på hundra favnars djup,
– frå algelivet nedi botnen av meg sjølv –
ei bylje løyste meg frå mine elvesteinar
og bar meg dormande frå lag til lag
av smerte og av lyst, til undrande eg svinga
upp i nattehimlen,
der stjernene drog til seg
tunge kloders luft
og heldt ho fanga i den høge stilla
som opne dynnar til uendelege rom …
…. der flodar, flodar,
ømme, bitre tåreflodar
vogga smertens muslingsperlur
over evighetens strender ….
som eit lån av lykke fær eg
halda fast dei dyre smykke
i eit stutt … so stutt sekund …
då med usannsynlig sanning
dei min lekam gjennomstrålar,
muldrar meg til bitte fjom,
spreier meg og let meg dala
ned i jordis liljekalk.
Frå elvesongen over jord og stein,
frå hjerteslag i skogens bol og reir,
frå pust av kimen der den sprengjer skalet
tok nattestilla jordis ande inn.
Då vakna eg i andedraget ditt
idet du kviskra som frå fjerne strender:
So underleg! Eg drøymde eg var deg.
Aslaug Vaa
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Gukesh kan verta den klart yngste verdsmeisteren i historia. Carlsen var nesten fem år eldre då han vann kandidatturneringa og vart verdsmeister i 2013.
Foto: Maria Jemeljanova / Fide
«Sjølv har eg heller aldri sett ein så mogen 17-åring, korkje på eller utanfor sjakkbrettet.»
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Line Eldring har leidd utvalet som tilrår at Noreg både bør vidareføre og utvide samarbeidet med EU på nye område framover. Ho la nyleg fram utgreiinga «Norge og EØS: Utviklinger og erfaringer» for utanriksminister Espen Barth Eide.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Veksande fjernstyre
Tilknytinga vår til EU veks og veks, både gjennom EØS-avtalen og utanfor, ifølgje ei ny utgreiing. Og det er få som kjenner heilskapen.