Aktuell med sin første roman
Foto: Julie Pike
Mazdak Shafieian (f. 1980) er denne hausten aktuell med sin første roman, Skinnende døde, som handlar om oppvekst i Iran rett etter den islamske revolusjonen, medan landet var i krig mot Irak. Romanen er skriven i ein vakker, tenkjande prosa som har slektskap både med essayistikken og med poesien til Shafieian, særleg andreboka, Antwerpen, som kom ut i 2011. Vekas dikt er eit utdrag frå denne.
Boka Antwerpen kan lesast som eit langdikt i fleire seksjonar – eit visjonært dikt som tek lesaren med på ei reise gjennom historiske tider og ulike geografiske stader, med «krigaren» som eit gjennomgåande motiv. Eit utdrag vil ikkje yte rettferd til diktet, som bør lesast i sin heilskap, men det utvalde drøymepartiet trefte meg den gongen boka kom ut, og blei verande i meg – det er noko med dei styggvakre plastposane som virvlar i vinden, og den biletskapande evna til poeten. Her får Shafieian plastposane nettopp til å forvandle seg til noko enda vakrare – svevande, frie fuglar – som brått blir til ein marerittaktig, klaustrofobisk motsats: «fugler som flakset i posene».
Dette brå og samstundes umerkelege kastet mellom det vakre og det vonde dukka opp att i lesinga av Skinnende døde. Her er òg ei veksling mellom draum og røyndom, minne og samtid, konkrete og abstrakte bilete.
Mazdak Shafieian voks opp i ein liten by i Iran. Han kom til Noreg saman med foreldra då han var 20 år, studerte litteratur og skrivekunst i Bergen og bur no i Oslo. Han har gitt ut to diktsamlingar, ei essaysamling og no ein roman, i tillegg til at han har vore redaktør for fleire ulike tidsskrift og publikasjonar.
Cathrine Strøm
Jeg drømte jeg befant meg i et øde landskap i natt;
hånd i hånd med min mor, barbeint og kald, stille,
som om det var høst, oktober, kanskje;
blant raslende blader og kvister og en gang iblant
rester av papir og plastposer som vinden
stadig vekk blåste bort, bort og lenger bort,
ut i det fjerne: en horisont
som det var umulig å se, bare mørket,
mørket og et uklart flimmer av skikkelser
som på avstand lignet mennesker –
dansende i luftlag, som gjennom et slør,
eller sett bak hinnen over øynene
på en ugle – og fra tid til annen:
lysegrå gjenstander på himmelen
som så ut som svevende fugler,
hvite plastposer i luften, eller:
fugler som flakset i posene …
(…)
Mazdak Shafieian
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Mazdak Shafieian (f. 1980) er denne hausten aktuell med sin første roman, Skinnende døde, som handlar om oppvekst i Iran rett etter den islamske revolusjonen, medan landet var i krig mot Irak. Romanen er skriven i ein vakker, tenkjande prosa som har slektskap både med essayistikken og med poesien til Shafieian, særleg andreboka, Antwerpen, som kom ut i 2011. Vekas dikt er eit utdrag frå denne.
Boka Antwerpen kan lesast som eit langdikt i fleire seksjonar – eit visjonært dikt som tek lesaren med på ei reise gjennom historiske tider og ulike geografiske stader, med «krigaren» som eit gjennomgåande motiv. Eit utdrag vil ikkje yte rettferd til diktet, som bør lesast i sin heilskap, men det utvalde drøymepartiet trefte meg den gongen boka kom ut, og blei verande i meg – det er noko med dei styggvakre plastposane som virvlar i vinden, og den biletskapande evna til poeten. Her får Shafieian plastposane nettopp til å forvandle seg til noko enda vakrare – svevande, frie fuglar – som brått blir til ein marerittaktig, klaustrofobisk motsats: «fugler som flakset i posene».
Dette brå og samstundes umerkelege kastet mellom det vakre og det vonde dukka opp att i lesinga av Skinnende døde. Her er òg ei veksling mellom draum og røyndom, minne og samtid, konkrete og abstrakte bilete.
Mazdak Shafieian voks opp i ein liten by i Iran. Han kom til Noreg saman med foreldra då han var 20 år, studerte litteratur og skrivekunst i Bergen og bur no i Oslo. Han har gitt ut to diktsamlingar, ei essaysamling og no ein roman, i tillegg til at han har vore redaktør for fleire ulike tidsskrift og publikasjonar.
Cathrine Strøm
Jeg drømte jeg befant meg i et øde landskap i natt;
hånd i hånd med min mor, barbeint og kald, stille,
som om det var høst, oktober, kanskje;
blant raslende blader og kvister og en gang iblant
rester av papir og plastposer som vinden
stadig vekk blåste bort, bort og lenger bort,
ut i det fjerne: en horisont
som det var umulig å se, bare mørket,
mørket og et uklart flimmer av skikkelser
som på avstand lignet mennesker –
dansende i luftlag, som gjennom et slør,
eller sett bak hinnen over øynene
på en ugle – og fra tid til annen:
lysegrå gjenstander på himmelen
som så ut som svevende fugler,
hvite plastposer i luften, eller:
fugler som flakset i posene …
(…)
Mazdak Shafieian
Fleire artiklar
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.
Den såkalla hysjpengesaka mot Donald Trump er inne i andre veke i retten i New York.
Illustrasjon: Jane Rosenberg / Reuters
Høgt spel i New York
Straffesaka som no går føre seg mot Trump, er den han har størst sjanse til å verte frikjend i. Og vert han det, kan saka òg gje han fleire veljarar, seier kommentator Jan Arild Snoen.
Frå markeringa av den internasjonale kvinnedagen i Oslo sentrum.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Bollestad sprer myter og faktafeil
Vi må skille mellom hva som skal løses av abortloven, og hva som skal løses andre steder.