Diktet: Rolf Jacobsen
Foto: Wikipedia
Førestillinga om eit skilje mellom by og natur er ålmenn og urgamal. Alt romaren Vergil lova livet på landet som ein kontrast til bylivet, fullt av freistingar og dekadanse, i samlinga si av hyrdedikt, Bucolica (frå kring 40 f. Kr.). Poesien er – frå tidleg nytid gjennom romantikken fram til vår tids lyrikk – full av hyllingar av naturen, ofte med førestillinga om ein gullalder, aetas aurea, ein evig sumar. Men er det slik at naturen er rein og opphavleg? Er det ikkje slik at vi granskar naturen med eit byblikk og dermed romantiserer han?
Det synest vera tema i «Fangen» av Rolf Jacobsen, frå den kjende samlinga Stillheten efterpå ... (1965). Motivet er ein park midt i ein storby, med eit vatn i midten, på eit avgrensa felt i det urbane landskapet, slik at ingen horisont er synleg – berre «himmelens fri firkant» – og med gitter kring parken, «lenket til murene så vi kan se den alle», ja, så vi kan sjå han når parken opnar etter stengjetid. Parken er som eit villdyr i ein dyrehage, som vi «kan kaste smuler til». Vi beundrar naturen, men helst på trygg fråstand. Dermed er parken òg ein illusjon på ekte natur – uttrykt gjennom «blikk-fat» som metafor på den skimrande «grønske-dammen», som i seg sjølv kjennest unaturleg gjennom ordet grønske.
Dette tenkte eg då eg las diktet fyrste gongen, men synet av skyene som vandrar «forbi i salige to» gjev òg ein vemodig, romantisk tone som gjer at diktet har meir å by på. Det er som om lyrikaren er medviten om dilemmaet by–natur, men ikkje fyrst og fremst er ute etter å avsløre illusjonen av natur. Trass denne illusjonen veit han å nyte parken i storbyen, med «drømmen om fjerne år, et halvglemt minne» og «springvannets trette fløyte» som «spiller lavmælt sangene om floder».
Diktet gjev ei seinsumarkjensle mange kan kjenne no om litt – ei kjensle som kjem ljodlaust, men som like snart er borte att, som ein svane inn i skuggane.
Eg vil takke Håkan Sandell som gjorde meg merksam på dette undringsvekkjande diktet.
Ronny Spaans
Fangen
En park er en fanget sommer dypt i byen
lenket til murene så vi kan se den alle.
–– Kom her, barn. Slik ser en sommer ut.
Og vi kan kaste smuler til den gjennem sprinklene
der grønske-dammen skimrer under løvet,
–– et blikk-fat vokterne har latt den få.
Kanskje en svane kommer lydløst ut av skyggen
som drømmen om fjerne år, et halvglemt minne.
På himmelens fri firkant kan den se
skyene vandre forbi i salige tog
på vei mot dens eget land.
Springvannets trette fløyte
spiller lavmælt sangene om floder.
Rolf Jacobsen
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Førestillinga om eit skilje mellom by og natur er ålmenn og urgamal. Alt romaren Vergil lova livet på landet som ein kontrast til bylivet, fullt av freistingar og dekadanse, i samlinga si av hyrdedikt, Bucolica (frå kring 40 f. Kr.). Poesien er – frå tidleg nytid gjennom romantikken fram til vår tids lyrikk – full av hyllingar av naturen, ofte med førestillinga om ein gullalder, aetas aurea, ein evig sumar. Men er det slik at naturen er rein og opphavleg? Er det ikkje slik at vi granskar naturen med eit byblikk og dermed romantiserer han?
Det synest vera tema i «Fangen» av Rolf Jacobsen, frå den kjende samlinga Stillheten efterpå ... (1965). Motivet er ein park midt i ein storby, med eit vatn i midten, på eit avgrensa felt i det urbane landskapet, slik at ingen horisont er synleg – berre «himmelens fri firkant» – og med gitter kring parken, «lenket til murene så vi kan se den alle», ja, så vi kan sjå han når parken opnar etter stengjetid. Parken er som eit villdyr i ein dyrehage, som vi «kan kaste smuler til». Vi beundrar naturen, men helst på trygg fråstand. Dermed er parken òg ein illusjon på ekte natur – uttrykt gjennom «blikk-fat» som metafor på den skimrande «grønske-dammen», som i seg sjølv kjennest unaturleg gjennom ordet grønske.
Dette tenkte eg då eg las diktet fyrste gongen, men synet av skyene som vandrar «forbi i salige to» gjev òg ein vemodig, romantisk tone som gjer at diktet har meir å by på. Det er som om lyrikaren er medviten om dilemmaet by–natur, men ikkje fyrst og fremst er ute etter å avsløre illusjonen av natur. Trass denne illusjonen veit han å nyte parken i storbyen, med «drømmen om fjerne år, et halvglemt minne» og «springvannets trette fløyte» som «spiller lavmælt sangene om floder».
Diktet gjev ei seinsumarkjensle mange kan kjenne no om litt – ei kjensle som kjem ljodlaust, men som like snart er borte att, som ein svane inn i skuggane.
Eg vil takke Håkan Sandell som gjorde meg merksam på dette undringsvekkjande diktet.
Ronny Spaans
Fangen
En park er en fanget sommer dypt i byen
lenket til murene så vi kan se den alle.
–– Kom her, barn. Slik ser en sommer ut.
Og vi kan kaste smuler til den gjennem sprinklene
der grønske-dammen skimrer under løvet,
–– et blikk-fat vokterne har latt den få.
Kanskje en svane kommer lydløst ut av skyggen
som drømmen om fjerne år, et halvglemt minne.
På himmelens fri firkant kan den se
skyene vandre forbi i salige tog
på vei mot dens eget land.
Springvannets trette fløyte
spiller lavmælt sangene om floder.
Rolf Jacobsen
Fleire artiklar
Dei siste par åra har den norske bonden fått kjenne konsekvensane av å produsere i eit system der utgiftene er styrte av marknaden, medan inntektene er styrte av politikarane, skriv Siri Helle.
Foto: Heiko Junge / NTB
Effektivisering er ikkje berginga
Korleis gje bønder rettferdig inntekt når dei framleis skal vere sjølvstendig næringsdrivande?
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
Bondelagsleiar Bjørn Gimming talar til demonstrantane utanfor Stortinget torsdag morgon. Bønder frå heile landet protesterer mot måten bondeinntekta blir rekna ut på.
Foto: Heiko Junge / NTB
Jordskjelvet
Senterpartiet ville løfte bøndene, men har skaka sitt eige grunnfjell.
Abortutvalet saman med helseminister Ingvild Kjerkol under overrekkinga av rapporten. Utvalet føreslår å flytte grensa for sjølvbestemt abort til veke 18.
Foto: Heiko Junge / NTB
Moralske kvalar
Å leggje restriksjonar på abort, er ein måte å anerkjenne menneskeverdet på, seier Morten Magelssen i abortutvalet. Han tok dissens.
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.
Foto: Paul Kleiven / NTB
Villrein i eit villnis
Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.