Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix
I en eventuell tegneserie
Skisser til ruter for Sigbjørn Obstfelder
I en tegneserie vil jeg ikke ta med alt, bare det
er godt. Hvis jeg kunne tegne, Sigbjørn,
skulle jeg ha strødd alle disse rutene som stjerner for deg,
ja, jeg ville laget en tegneserie.
Hver gang jeg har en tanke, tegner jeg en rute.
Men jeg tar ikke med alle.
Jeg tegner Sigbjørn Obstfelder med fine barter,
snurr og snørr
og voks og zig og zag og tik tak.
Sigbjørn Obstfelder får hengekøyer under øynene
og en syk pikes blikk
av malervennen sin.
Her går Sigbjørn Obstfelder arm i arm med Edvard Munch.
Her går de over en bro
Han ser merkelig ut, som en maske.
Jeg låner noe av Munchs Skrik og
Picassos kvinner, slik Picasso lånte
masker fra Afrika.
I en boble står Sigbjørn og skriver:
Det bildet skulle aldri hete Skrik,
det burde hete Ohne Titel!
Cecilie Løveid
Frå Vandreutstillinger: Dikt 2017
I en eventuell tegneserie
Skisser til ruter for Sigbjørn Obstfelder
I en tegneserie vil jeg ikke ta med alt, bare det
er godt. Hvis jeg kunne tegne, Sigbjørn,
skulle jeg ha strødd alle disse rutene som stjerner for deg,
ja, jeg ville laget en tegneserie.
Hver gang jeg har en tanke, tegner jeg en rute.
Men jeg tar ikke med alle.
Jeg tegner Sigbjørn Obstfelder med fine barter,
snurr og snørr
og voks og zig og zag og tik tak.
Sigbjørn Obstfelder får hengekøyer under øynene
og en syk pikes blikk
av malervennen sin.
Her går Sigbjørn Obstfelder arm i arm med Edvard Munch.
Her går de over en bro
Han ser merkelig ut, som en maske.
Jeg låner noe av Munchs Skrik og
Picassos kvinner, slik Picasso lånte
masker fra Afrika.
I en boble står Sigbjørn og skriver:
Det bildet skulle aldri hete Skrik,
det burde hete Ohne Titel!
Cecilie Løveid
Frå Vandreutstillinger: Dikt 2017
Cecilie Løveid (1951–) fekk i 2017 Brageprisen for Vandreutstillinger, samlinga med lyriske, kunstfilosofiske perler der ho i ei rad prosadikt leitar fram den kunstnarlege essensen i verk av biletkunstnarar, musikarar, fotografar, performancekunstnarar og forfattarar som Andy Warhol, William Turner, Sasha Waltz, Kitty Kielland, Sigbjørn Obstfelder og mange fleire.
Utvalet fortel mykje om kunstnaren Løveid. Perspektivet er verdsomspennande. At Løveid sjølv kjenner eit tett band til den norske lyrikaren Sigbjørn Obstfelder, går fram av at fire av dikta er skrivne til og om han, ikkje berre dette eine.
I samlinga seier Løveid at ho ynskjer å laga ein teikneserie om Obsfelder, men i staden for teikningar nyttar ho «berre ord», som i seg sjølv er meir enn sterke nok. Løveid legg inn sitat frå eller klåre allusjonar til Obstfelders eiga dikting og Munchs bilete, og det verkar rett og rimeleg når ho sjølv gjer merksam på slike tydelege lån frå kunstnarar ho står nær.
Slik Løveid er inne på i dette diktet, var tilhøvet mellom dei to samtidige kunstnarvenene Munch og Obstfelder særskilt tett. «Skrik» vart måla i det same året (1893) Obstdelder gav ut det no nærast ikoniske dikt «Jeg ser», der han legg ope ei djup framandkjensle og ein eksistensiell angst, opplevinga av å leva i ei framand verd.
Løveid siterer både her og andre stader frå dette diktet og minner oss dessutan elles om andre Obstfelder-tekstar. Obstfelder sjølv sa om «Skrik» og Munch i ein artikkel i tidsskriftet Samtiden: «Han føler farver, og han føler i farver. Han ser dem ikke bare. Han ser sorg og skrig og grubel og visnen. Han ser ikke gult og rødt og blåt og violet. Han synger som lyrikeren lige ud, lar farverne rinde ud efter sine egne love, som bølger og klatter, begrænser dem ikke. Og som lyrikeren ligger han ofte det musikalske nær.» Obstfelder meiner at Munchs målarstykke til liks med ein symfoni ikkje treng nokon tittel: «Dette ord fra lydverdenen (det vil seia tittelen på biletet) forkvakler kun», skriv han. Løveid gjev han indirekte rett.
Vigdis Ystad
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Cecilie Løveid (1951–) fekk i 2017 Brageprisen for Vandreutstillinger, samlinga med lyriske, kunstfilosofiske perler der ho i ei rad prosadikt leitar fram den kunstnarlege essensen i verk av biletkunstnarar, musikarar, fotografar, performancekunstnarar og forfattarar som Andy Warhol, William Turner, Sasha Waltz, Kitty Kielland, Sigbjørn Obstfelder og mange fleire.
Utvalet fortel mykje om kunstnaren Løveid. Perspektivet er verdsomspennande. At Løveid sjølv kjenner eit tett band til den norske lyrikaren Sigbjørn Obstfelder, går fram av at fire av dikta er skrivne til og om han, ikkje berre dette eine.
I samlinga seier Løveid at ho ynskjer å laga ein teikneserie om Obsfelder, men i staden for teikningar nyttar ho «berre ord», som i seg sjølv er meir enn sterke nok. Løveid legg inn sitat frå eller klåre allusjonar til Obstfelders eiga dikting og Munchs bilete, og det verkar rett og rimeleg når ho sjølv gjer merksam på slike tydelege lån frå kunstnarar ho står nær.
Slik Løveid er inne på i dette diktet, var tilhøvet mellom dei to samtidige kunstnarvenene Munch og Obstfelder særskilt tett. «Skrik» vart måla i det same året (1893) Obstdelder gav ut det no nærast ikoniske dikt «Jeg ser», der han legg ope ei djup framandkjensle og ein eksistensiell angst, opplevinga av å leva i ei framand verd.
Løveid siterer både her og andre stader frå dette diktet og minner oss dessutan elles om andre Obstfelder-tekstar. Obstfelder sjølv sa om «Skrik» og Munch i ein artikkel i tidsskriftet Samtiden: «Han føler farver, og han føler i farver. Han ser dem ikke bare. Han ser sorg og skrig og grubel og visnen. Han ser ikke gult og rødt og blåt og violet. Han synger som lyrikeren lige ud, lar farverne rinde ud efter sine egne love, som bølger og klatter, begrænser dem ikke. Og som lyrikeren ligger han ofte det musikalske nær.» Obstfelder meiner at Munchs målarstykke til liks med ein symfoni ikkje treng nokon tittel: «Dette ord fra lydverdenen (det vil seia tittelen på biletet) forkvakler kun», skriv han. Løveid gjev han indirekte rett.
Vigdis Ystad
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Gukesh kan verta den klart yngste verdsmeisteren i historia. Carlsen var nesten fem år eldre då han vann kandidatturneringa og vart verdsmeister i 2013.
Foto: Maria Jemeljanova / Fide
«Sjølv har eg heller aldri sett ein så mogen 17-åring, korkje på eller utanfor sjakkbrettet.»
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Line Eldring har leidd utvalet som tilrår at Noreg både bør vidareføre og utvide samarbeidet med EU på nye område framover. Ho la nyleg fram utgreiinga «Norge og EØS: Utviklinger og erfaringer» for utanriksminister Espen Barth Eide.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Veksande fjernstyre
Tilknytinga vår til EU veks og veks, både gjennom EØS-avtalen og utanfor, ifølgje ei ny utgreiing. Og det er få som kjenner heilskapen.