Arbeidsbussen
Det var ingen andre som var ute i så god tid som eg, og no måtte eg klare meg åleine.
Eg har aldri vore særleg god til å nytte kollektivtilbodet. Men då eg gjekk i lære, hadde eg ikkje noko val, det var ingen andre måtar å kome seg til arbeid på enn å ta buss saman med resten av arbeidsfolket. Eg hugsar korleis eg grua meg til den fyrste morgonen. Sov ikkje skikkeleg om natta, låg og fabla og såg føre meg at alt gjekk gale. At dei lo då eg kom inn på bussen, og at det ikkje var nokon ledige sete, slik at eg måtte stå og halde meg i hattehylla heile turen.
Det er mogleg eg var vekke nokre timar, men det kjendest ikkje slik. Rett før vekkjarklokka skulle ringje, slo eg ho av og stod opp og gjekk inn på badet og tok på meg dei varme kleda som låg på golvet. Pappa var vaken alt og stod på kjøkenet med eit lurt smil. Han skulle same vegen som eg, så etter frukost køyrde me til sentrum. Eg hoppa av på busshaldeplassen og vinka til pappa då han køyrde vidare. Det var ingen andre som var ute i så god tid som eg, og no måtte eg klare meg åleine. Etter ti minutt hadde det framleis ikkje kome nokon andre, og eg byrja å frykte at eg stod på feil haldeplass. Men det var ingenting å gjere med det, det var her pappa sleppte meg av.
For at det skulle vere lett for bussjåføren å få auge på meg, om eg då stod på rett stad, stilte eg meg opp eit godt stykke frå venteskuret, halvvegs ut i vegen. Der kunne han ikkje unngå å sjå meg. Det var merkeleg at dei andre ikkje kom. Når ein ikkje søv skikkeleg, er det fort gjort at det blir surr. Kanskje hadde eg sett feil på klokka, men då hadde vel pappa reagert òg? Det gjekk to bussar, den eine kom litt før den andre og skulle til ein heilt annan stad. Eg måtte ikkje ta feil. Tenk om begge bussane hadde køyrt alt?
Men så kom dei andre som skulle med bussen, i grevens tid, som det heiter. Profesjonelle arbeidsfolk som hadde ei heilt anna timing på morgonrutinane enn eg. Like etterpå kom bussen, og eg fylgde berre straumen inn utan å ane kor eg kunne setje meg. Det var faste plassar, såpass visste eg, det var ikkje berre å kome som ny og ta seg til rette. Kanskje var det som på skulebussen, at dei flinke og skikkelege sat framme, rake i ryggen, og lengst bak sat dei tøffaste.
Eg måtte unngå å setje meg på feil stad, men det har gått så mange år, eg hugsar berre brotstykke. Nokon hadde arbeidsveska i fanget, andre i setet ved sida av seg. Eg gjekk lenger og lenger bak, og til slutt hadde eg ikkje noko val og hamna ved sida av ein stor mann som halvsov med hovudet mot vindauget. Han smatta litt. Bussen var nesten full, og eg kjende meg åleine og usikker på om dette kom til å føre noko godt med seg. Eg hadde lita tru på at eg ville passe inn, og rekna ikkje med at det blei fleire bussturar. Utanfor var det mørkt, og ingen sa noko. Radioen stod så lågt på at det ikkje gjekk an å høyre skikkeleg kva som blei sagt. Eg var nøydd å stole på han som sat langt der framme og rugga frå side til side med uniform og bussjåførlue.
Frank Tønnesen
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Eg har aldri vore særleg god til å nytte kollektivtilbodet. Men då eg gjekk i lære, hadde eg ikkje noko val, det var ingen andre måtar å kome seg til arbeid på enn å ta buss saman med resten av arbeidsfolket. Eg hugsar korleis eg grua meg til den fyrste morgonen. Sov ikkje skikkeleg om natta, låg og fabla og såg føre meg at alt gjekk gale. At dei lo då eg kom inn på bussen, og at det ikkje var nokon ledige sete, slik at eg måtte stå og halde meg i hattehylla heile turen.
Det er mogleg eg var vekke nokre timar, men det kjendest ikkje slik. Rett før vekkjarklokka skulle ringje, slo eg ho av og stod opp og gjekk inn på badet og tok på meg dei varme kleda som låg på golvet. Pappa var vaken alt og stod på kjøkenet med eit lurt smil. Han skulle same vegen som eg, så etter frukost køyrde me til sentrum. Eg hoppa av på busshaldeplassen og vinka til pappa då han køyrde vidare. Det var ingen andre som var ute i så god tid som eg, og no måtte eg klare meg åleine. Etter ti minutt hadde det framleis ikkje kome nokon andre, og eg byrja å frykte at eg stod på feil haldeplass. Men det var ingenting å gjere med det, det var her pappa sleppte meg av.
For at det skulle vere lett for bussjåføren å få auge på meg, om eg då stod på rett stad, stilte eg meg opp eit godt stykke frå venteskuret, halvvegs ut i vegen. Der kunne han ikkje unngå å sjå meg. Det var merkeleg at dei andre ikkje kom. Når ein ikkje søv skikkeleg, er det fort gjort at det blir surr. Kanskje hadde eg sett feil på klokka, men då hadde vel pappa reagert òg? Det gjekk to bussar, den eine kom litt før den andre og skulle til ein heilt annan stad. Eg måtte ikkje ta feil. Tenk om begge bussane hadde køyrt alt?
Men så kom dei andre som skulle med bussen, i grevens tid, som det heiter. Profesjonelle arbeidsfolk som hadde ei heilt anna timing på morgonrutinane enn eg. Like etterpå kom bussen, og eg fylgde berre straumen inn utan å ane kor eg kunne setje meg. Det var faste plassar, såpass visste eg, det var ikkje berre å kome som ny og ta seg til rette. Kanskje var det som på skulebussen, at dei flinke og skikkelege sat framme, rake i ryggen, og lengst bak sat dei tøffaste.
Eg måtte unngå å setje meg på feil stad, men det har gått så mange år, eg hugsar berre brotstykke. Nokon hadde arbeidsveska i fanget, andre i setet ved sida av seg. Eg gjekk lenger og lenger bak, og til slutt hadde eg ikkje noko val og hamna ved sida av ein stor mann som halvsov med hovudet mot vindauget. Han smatta litt. Bussen var nesten full, og eg kjende meg åleine og usikker på om dette kom til å føre noko godt med seg. Eg hadde lita tru på at eg ville passe inn, og rekna ikkje med at det blei fleire bussturar. Utanfor var det mørkt, og ingen sa noko. Radioen stod så lågt på at det ikkje gjekk an å høyre skikkeleg kva som blei sagt. Eg var nøydd å stole på han som sat langt der framme og rugga frå side til side med uniform og bussjåførlue.
Frank Tønnesen
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
Tendensiøs statistikk om senfølger
Myndighetene må anerkjenne at senfølger eksisterer og utgjør et samfunnsproblem.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap)
Foto: Javad Parsa / NTB
Bedre forhold for villreinen
Villreinen som lever i fjellområdene i Sør-Norge, sliter. Skal vi lykkes med å snu utviklingen, må vi finne løsninger sammen.
Titusenvis av menneske har samla seg framfor parlamentet i Tbilisi dei siste vekene, i protest mot det dei kallar «den russiske lova».
Foto: Ida Lødemel Tvedt
Krossveg i den georgiske draumen
TBILISI: Demonstrasjonane i Georgia kjem til å eskalere fram mot 17. mai.
Mange meiner at det er no landet tek vegvalet mellom Russland og Vesten.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.