5. januar 1968
Olav H. Hauge-dagbøkene: Tenk på kjærleik hjå Dostojevskij! Det er ikkje kjærleik i tradisjonell meining, det er eit kompleks av tildriv, so manggreina og uforståeleg … av hat og vellyst, av kvide, rus.
Meir um Dostojevskij. «Ingen kunstner er kunstner uavbrutt fire og tyve timer i døgnet. Alt vesentligt og varig som lukkes for ham, blir til i inspirasjonens få og sjeldne øyeblikk (…) På samme måte som hele atmosfærens elektrisitet er samlet i spissen av en lynavleder» Zweig (i Evige øyeblikk). Dostojevskij hadde mange slike augneblink.
Det nye hjå Dostojevskij er hans analyse av kor komplekse og mangfaldige kjenslestrukturane er. Det som fyrr vart samanfata i einskilde sekkeord, som hat, kjærleik, vilje, ovund, fåfengd, skam o.s.b. er veldige rotnett av samanfløkte vasar.
Tenk på kjærleik hjå Dostojevskij! Det er ikkje kjærleik i tradisjonell meining, det er eit kompleks av tildriv, so manggreina og uforståeleg … av hat og vellyst, av kvide, rus.
Nett dette: Den klassiske diktingi syner oss kjærleiken slik han bør vera: sterk, sann, eining av alle kroppslege og åndelege krefter, ei samansmelting av tvo vesen, mann og kvinne. Dette vil eg kalla den tradisjonelle kjærleiken.
(Me vert gjenom lesnaden av den gamle diktingi uppskula i den tru at slik skal ein elska, slik skal kjærleik vera, slik og ikkje onnorleis. Diverre ser me snart at dette ikkje stemmer, det gjeng ikkje slik, livet er ikkje, røyndi er ikkje slik. Og mange Schiller-sjeler vert gåande utanfor all sin dag!)
Dostojevskij syner oss – slik me eingong er – at kjærleiken er noko anna, noko mykje meir samansett og mangfaldig og uutgrundeleg!
Det segjer seg elles sjølv at det schisofrene menneske ogso må vera spalta i sitt kjærleiksliv. Liksom dokterane fyrr sette samlenamn på sjukdomar som dei no delt i mange, slik syner Dostojevskij oss kor mangfaldig kjærleiken er.
Hjå Dostojevskij kan kjærleik vera umlaga hat, medkjensle, trass, kjøtslys, terrorisering, bak stend kanskje andre kjenslor att.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Meir um Dostojevskij. «Ingen kunstner er kunstner uavbrutt fire og tyve timer i døgnet. Alt vesentligt og varig som lukkes for ham, blir til i inspirasjonens få og sjeldne øyeblikk (…) På samme måte som hele atmosfærens elektrisitet er samlet i spissen av en lynavleder» Zweig (i Evige øyeblikk). Dostojevskij hadde mange slike augneblink.
Det nye hjå Dostojevskij er hans analyse av kor komplekse og mangfaldige kjenslestrukturane er. Det som fyrr vart samanfata i einskilde sekkeord, som hat, kjærleik, vilje, ovund, fåfengd, skam o.s.b. er veldige rotnett av samanfløkte vasar.
Tenk på kjærleik hjå Dostojevskij! Det er ikkje kjærleik i tradisjonell meining, det er eit kompleks av tildriv, so manggreina og uforståeleg … av hat og vellyst, av kvide, rus.
Nett dette: Den klassiske diktingi syner oss kjærleiken slik han bør vera: sterk, sann, eining av alle kroppslege og åndelege krefter, ei samansmelting av tvo vesen, mann og kvinne. Dette vil eg kalla den tradisjonelle kjærleiken.
(Me vert gjenom lesnaden av den gamle diktingi uppskula i den tru at slik skal ein elska, slik skal kjærleik vera, slik og ikkje onnorleis. Diverre ser me snart at dette ikkje stemmer, det gjeng ikkje slik, livet er ikkje, røyndi er ikkje slik. Og mange Schiller-sjeler vert gåande utanfor all sin dag!)
Dostojevskij syner oss – slik me eingong er – at kjærleiken er noko anna, noko mykje meir samansett og mangfaldig og uutgrundeleg!
Det segjer seg elles sjølv at det schisofrene menneske ogso må vera spalta i sitt kjærleiksliv. Liksom dokterane fyrr sette samlenamn på sjukdomar som dei no delt i mange, slik syner Dostojevskij oss kor mangfaldig kjærleiken er.
Hjå Dostojevskij kan kjærleik vera umlaga hat, medkjensle, trass, kjøtslys, terrorisering, bak stend kanskje andre kjenslor att.
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.