Annette Thommessen skulda Arbeidarparti-regjeringa for å «drive en form for statlig rasisme», der finansminister Gunnar Berge gjorde sitt for å «spre rasistiske holdninger» då han i 1987 sa at asylsøkjarstraumen ville koste 1,1 milliardar kroner.
Foto: Knut Nedrås / NTB scanpix
Gjennom SOS Rasisme fekk den norske antirasistiske rørsla sitt definitive gjennombrot.
Annette Thommessen skulda Arbeidarparti-regjeringa for å «drive en form for statlig rasisme», der finansminister Gunnar Berge gjorde sitt for å «spre rasistiske holdninger» då han i 1987 sa at asylsøkjarstraumen ville koste 1,1 milliardar kroner.
Foto: Knut Nedrås / NTB scanpix
Gjennom SOS Rasisme fekk den norske antirasistiske rørsla sitt definitive gjennombrot.
Annette Thommessen skulda Arbeidarparti-regjeringa for å «drive en form for statlig rasisme», der finansminister Gunnar Berge gjorde sitt for å «spre rasistiske holdninger» då han i 1987 sa at asylsøkjarstraumen ville koste 1,1 milliardar kroner.
Foto: Knut Nedrås / NTB scanpix
Gjennom SOS Rasisme fekk den norske antirasistiske rørsla sitt definitive gjennombrot.
Khalid Salimi var sentral i Immigrantenkollektivet, sidan Antirasistisk Senter, som oppfatta Noreg som ein del av eit globalt undertrykkingssystem som ytra seg rasistisk.
Foto: Stig Kolstad/NTB Scanpix
Sigeren til sekstiåttarane i kjønnskampen er overveldande, men ytre venstre spela ei endå meir sentral rolle på innvandringsfeltet.
Khalid Salimi var sentral i Immigrantenkollektivet, sidan Antirasistisk Senter, som oppfatta Noreg som ein del av eit globalt undertrykkingssystem som ytra seg rasistisk.
Foto: Stig Kolstad/NTB Scanpix
Sigeren til sekstiåttarane i kjønnskampen er overveldande, men ytre venstre spela ei endå meir sentral rolle på innvandringsfeltet.
Khalid Salimi var sentral i Immigrantenkollektivet, sidan Antirasistisk Senter, som oppfatta Noreg som ein del av eit globalt undertrykkingssystem som ytra seg rasistisk.
Foto: Stig Kolstad/NTB Scanpix
Sigeren til sekstiåttarane i kjønnskampen er overveldande, men ytre venstre spela ei endå meir sentral rolle på innvandringsfeltet.
AKP (m-l) presenterer den nye leiinga i 1984. F.v.: Arne Lauritzen, organisatorisk nestleiar, Kjersti Ericsson, leiar, og Jorun Gulbrandsen, politisk nestleiar. Dei skulle leia det strategiske tilbaketoget frå væpna revolusjon til «kvardagsperspektivet».
Foto: Henrik Laurvik / NTB scanpix
Sekstiåttarane er ikkje lenger avvikarar, pionerar eller «folkefiendar» som talar makta midt imot, men er sjølve på ein merkeleg måte vortne både mektige og makteslause.
AKP (m-l) presenterer den nye leiinga i 1984. F.v.: Arne Lauritzen, organisatorisk nestleiar, Kjersti Ericsson, leiar, og Jorun Gulbrandsen, politisk nestleiar. Dei skulle leia det strategiske tilbaketoget frå væpna revolusjon til «kvardagsperspektivet».
Foto: Henrik Laurvik / NTB scanpix
Sekstiåttarane er ikkje lenger avvikarar, pionerar eller «folkefiendar» som talar makta midt imot, men er sjølve på ein merkeleg måte vortne både mektige og makteslause.
AKP (m-l) presenterer den nye leiinga i 1984. F.v.: Arne Lauritzen, organisatorisk nestleiar, Kjersti Ericsson, leiar, og Jorun Gulbrandsen, politisk nestleiar. Dei skulle leia det strategiske tilbaketoget frå væpna revolusjon til «kvardagsperspektivet».
Foto: Henrik Laurvik / NTB scanpix
Sekstiåttarane er ikkje lenger avvikarar, pionerar eller «folkefiendar» som talar makta midt imot, men er sjølve på ein merkeleg måte vortne både mektige og makteslause.
#MeToo ser ut som ein revolusjon, men er ein kontrarevolusjon. Det reaksjonære ved rørsla ligg særleg i to omstende: gjeninnføringa av sosial kontroll over seksualiteten, og gjenopplivinga av kjønnsstereotyper om «den farlege mannen» og «den hjelpelause kvinna», skriv Kaj Skagen.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Tiltalte kjendisar som står fram og vedkjenner syndene sine, ber om tilgjeving og vert støytte ut i mørkeret, minner om Moskva-prosessane under Stalin.
#MeToo ser ut som ein revolusjon, men er ein kontrarevolusjon. Det reaksjonære ved rørsla ligg særleg i to omstende: gjeninnføringa av sosial kontroll over seksualiteten, og gjenopplivinga av kjønnsstereotyper om «den farlege mannen» og «den hjelpelause kvinna», skriv Kaj Skagen.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Tiltalte kjendisar som står fram og vedkjenner syndene sine, ber om tilgjeving og vert støytte ut i mørkeret, minner om Moskva-prosessane under Stalin.
#MeToo ser ut som ein revolusjon, men er ein kontrarevolusjon. Det reaksjonære ved rørsla ligg særleg i to omstende: gjeninnføringa av sosial kontroll over seksualiteten, og gjenopplivinga av kjønnsstereotyper om «den farlege mannen» og «den hjelpelause kvinna», skriv Kaj Skagen.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Tiltalte kjendisar som står fram og vedkjenner syndene sine, ber om tilgjeving og vert støytte ut i mørkeret, minner om Moskva-prosessane under Stalin.
Amund Djuve er sjefredaktør i Dagens Næringsliv.
Foto: Paul Sigve Amundsen / Samfoto / NTB scanpix
Prov og mistanke glir over i kvarandre i Dagens Næringsliv-sakene om Trond Giske.
Amund Djuve er sjefredaktør i Dagens Næringsliv.
Foto: Paul Sigve Amundsen / Samfoto / NTB scanpix
Prov og mistanke glir over i kvarandre i Dagens Næringsliv-sakene om Trond Giske.
Amund Djuve er sjefredaktør i Dagens Næringsliv.
Foto: Paul Sigve Amundsen / Samfoto / NTB scanpix
Prov og mistanke glir over i kvarandre i Dagens Næringsliv-sakene om Trond Giske.
Brynjulf Braanen snudde det gamle marxist-leninistiske containerskipet vekk frå kursen mot den sikre grunnstøytinga og gjorde Klassekampen til dei intellektuelles dagsavis.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
To av omstenda som sterkast har prega pressa dei siste tiåra, er tabloidiseringa og nettpubliseringa. Det har ført pressa i to retningar: mot meir kommersielle produkt og mot meir spesialiserte produkt.
Brynjulf Braanen snudde det gamle marxist-leninistiske containerskipet vekk frå kursen mot den sikre grunnstøytinga og gjorde Klassekampen til dei intellektuelles dagsavis.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
To av omstenda som sterkast har prega pressa dei siste tiåra, er tabloidiseringa og nettpubliseringa. Det har ført pressa i to retningar: mot meir kommersielle produkt og mot meir spesialiserte produkt.
Brynjulf Braanen snudde det gamle marxist-leninistiske containerskipet vekk frå kursen mot den sikre grunnstøytinga og gjorde Klassekampen til dei intellektuelles dagsavis.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
To av omstenda som sterkast har prega pressa dei siste tiåra, er tabloidiseringa og nettpubliseringa. Det har ført pressa i to retningar: mot meir kommersielle produkt og mot meir spesialiserte produkt.