Haust
Haustfargar til inspirasjon.
Foto: Tor Richardsen / NTB
Der kom hausten, og igjen var menneska vakre. I går gjekk eg i sola langs Akerselva, fortørna over kor fine alle var, kledde i jordfargar som matcha trea, i det varme haustlyset som får fram det beste i alle. Eg såg kvinner i store, strukturerte kåper, gutar i frakk og skinnsko, ein uhyre elegant mann i rullestol, med blankt hår og djupe fòrer i kinna.
Borte er den vulgære sommaren som strippar kulturen av kroppane og byter ut stil med idiotisk naken hud, årstida som Noreg ikkje kler, og som får vaksne menn til å tru at dei kjem unna med shorts. Gløymd er den endå verre våren, då dette for det meste bleike folket trer grotesk ut frå mørket, inn i det harde lyset, som grelle berg av blodsprengt og blåleg rått kjøtt.
Noreg er vakrast om hausten, i dei varme fargane i oktober og i det kvite novemberlyset som gjer kvar våte grein skarpt avteikna, som skrift, meiningsfull. Hausten er eit teater av indre og ytre eleganse, venleik og klokskap, av velfortent sentimentalitet. Det er kanskje ein klisjé, men ein klisjé verd å merke seg, særleg no når vi har så få høve til å pynte oss.
Roa senkar seg om hausten, lyset og tankane vert klarare, arbeidslysta veks, nervane vert mindre taggete. Folk får finare hår og betre hud og harmonerer meir med det som omgir dei.
Berre om hausten kler folk seg i etterlikningar av naturen, i grønt og brunt og oransje i oktober, i sjatteringar av grått og pastell i november, heilt instinktivt. Og kanskje er det nettopp denne harmonien mellom vêr og klede, det indre og det ytre, som dei lengest etter når kvinner seint på sommaren byrjar seie til kvarandre at no gler vi oss til strikkegenserar og strømpebukser og mjuke sjal.
Eit andlet i haustlys er alltid vakkert – klokt og djupt og herda. Andleta vert bilete på at dei gamle grekarane var inne på noko når dei hevda at det sanne, det gode og det vene ikkje kan viklast frå kvarandre. Hausten foreinar patos, etos og logos – om ein er villig til å sjå det slik, og å tillate seg dette inderlege.
Så pynt dykk no, flanørar, for kvarandre og for dykk sjølve, og gå på vift!
Ida Lødemel Tvedt
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Der kom hausten, og igjen var menneska vakre. I går gjekk eg i sola langs Akerselva, fortørna over kor fine alle var, kledde i jordfargar som matcha trea, i det varme haustlyset som får fram det beste i alle. Eg såg kvinner i store, strukturerte kåper, gutar i frakk og skinnsko, ein uhyre elegant mann i rullestol, med blankt hår og djupe fòrer i kinna.
Borte er den vulgære sommaren som strippar kulturen av kroppane og byter ut stil med idiotisk naken hud, årstida som Noreg ikkje kler, og som får vaksne menn til å tru at dei kjem unna med shorts. Gløymd er den endå verre våren, då dette for det meste bleike folket trer grotesk ut frå mørket, inn i det harde lyset, som grelle berg av blodsprengt og blåleg rått kjøtt.
Noreg er vakrast om hausten, i dei varme fargane i oktober og i det kvite novemberlyset som gjer kvar våte grein skarpt avteikna, som skrift, meiningsfull. Hausten er eit teater av indre og ytre eleganse, venleik og klokskap, av velfortent sentimentalitet. Det er kanskje ein klisjé, men ein klisjé verd å merke seg, særleg no når vi har så få høve til å pynte oss.
Roa senkar seg om hausten, lyset og tankane vert klarare, arbeidslysta veks, nervane vert mindre taggete. Folk får finare hår og betre hud og harmonerer meir med det som omgir dei.
Berre om hausten kler folk seg i etterlikningar av naturen, i grønt og brunt og oransje i oktober, i sjatteringar av grått og pastell i november, heilt instinktivt. Og kanskje er det nettopp denne harmonien mellom vêr og klede, det indre og det ytre, som dei lengest etter når kvinner seint på sommaren byrjar seie til kvarandre at no gler vi oss til strikkegenserar og strømpebukser og mjuke sjal.
Eit andlet i haustlys er alltid vakkert – klokt og djupt og herda. Andleta vert bilete på at dei gamle grekarane var inne på noko når dei hevda at det sanne, det gode og det vene ikkje kan viklast frå kvarandre. Hausten foreinar patos, etos og logos – om ein er villig til å sjå det slik, og å tillate seg dette inderlege.
Så pynt dykk no, flanørar, for kvarandre og for dykk sjølve, og gå på vift!
Ida Lødemel Tvedt
Fleire artiklar
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Gukesh kan verta den klart yngste verdsmeisteren i historia. Carlsen var nesten fem år eldre då han vann kandidatturneringa og vart verdsmeister i 2013.
Foto: Maria Jemeljanova / Fide
«Sjølv har eg heller aldri sett ein så mogen 17-åring, korkje på eller utanfor sjakkbrettet.»
Line Eldring har leidd utvalet som tilrår at Noreg både bør vidareføre og utvide samarbeidet med EU på nye område framover. Ho la nyleg fram utgreiinga «Norge og EØS: Utviklinger og erfaringer» for utanriksminister Espen Barth Eide.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Veksande fjernstyre
Tilknytinga vår til EU veks og veks, både gjennom EØS-avtalen og utanfor, ifølgje ei ny utgreiing. Og det er få som kjenner heilskapen.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.