HANDKE-DEBATTEN
Kaj Skagens lesning av Ibsenprisvinner Peter Handkes jugoslaviske engasjement 17. oktober konkluderer med at Handke er innenfor «grensene for det den norske ålmenta kan akseptara hjå mottakeren av ein offentleg innstifta og finansiert pris». Skagens gode artikkel mangler et moment: kontekst.
Skagen nevner for eksempel Handkes besøk i den bosniske småbyen Visegrad, der minst 1600 mennesker omkom under krigen, de fleste sivile muslimer som ble massakrert av den serbiske paramilitære gruppen De hvite ørnene under den etniske rensingen sommeren 1992.
Skagen beskriver hvordan Handke «nærast som eit vern mot kjensgjerningane» kommer med et voldsomt angrep på vestlig journalistikk og ender opp med å trekke forbrytelsene i tvil. I iveren etter å kritisere medias maktspråk vipper Handke over i å fornekte historien, men Skagen påpeker at han litt senere også mistenker serberne for å skjule en mørk hemmelighet. «Det er denne flerstemmige talen som forvirrar den journalistiske ålmenta når det gjeld Handkes Jugoslavia-engasjement, som heller ikke er retta mot nokon intern part i borgerkrigen, men nettopp mot dei vestlege journalistane», påpeker Skagen.
Selv om Handkes engasjement ikke rettes mot bare én part, er summen av hans jugoslaviske essayistikk å så tvil ved etablerte versjoner/dommer/vitnemål noe som allierer ham med den ene siden i konflikten. Slik kan det gå når han som Skagen sier «har overført det litterære synet sitt til politikken».
Men hvis man ser Handkes flerstemmighet opp mot hans uttalelser og opptredener i regionen, virker han mindre litterær og nyansert. Disse opptredenene handler om langt mer enn den famøse begravelsestalen han holdt til den folkemordtiltalte Slobodan Milosevic, og gjør det vanskelig å opprettholde et syn på ham som «mot all nasjonalisme».
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
