ANDREAS HOMPLAND

hompland@online.no

Den robuste Erna Solberg har synt handlekraft og fått eit ekstra lag koronateflon. Bent Høie har vore repetitiv oppklarande på truverdig vis, med dei helsefaglege etatane som litt småmasete nissar på lasset i tolkinga av situasjonen. Byråsjefen har merka seg at nokre slektsmedvitne sosialdemokratar av middels bonitet (det blir vel kalla ein «kohort» på epidemisk-norsk?), har starta ein aksjon for å gjera Camilla Stoltenberg til korona-tsar, men dei har ikkje fått mange med seg. Folk flest har lytta til dei som er i posisjon til å setta dagsordenen, og som fyller dei synlege rollene som politisk øvstkommanderande. I krisetider skal det dugløyse av trumpske dimensjonar til for at opinionen lar vera å samla seg rundt flagget. Koronakrisa set spor; Lars Saabye Christensen har rett når han skriv: «Tvilen som ellers er en dyd, er politikkens eksem.»

Slik må det vera i eit byråkratisk-demokratisk regime, meiner Byråsjefen: Etatane og epidemiologane gir råd, men det er makta som rår. Tvilen kjem regjeringa til gode. Det er også best for folkehelsa i forvaltninga.

DÅ STATSMINISTEREN i Aftenposten 20. mai blei utfordra til å sjå tilbake på tiltaka som blei sette ut i livet i dei ukontrollerte marsdagane, mælte ho: «Etterpåklokskap er interessant, men du kan bare vurdere hva du gjør i den situasjonen du er i i dag. Jeg mener det var helt riktig forebyggende. Vi vil aldri vite eksakt hvor mye de tiltakene vi gjorde og hvilke som bidro til at smitten spredte seg mindre. Hovedbiten var å få en ansvarlig holdning i hele landet til faktisk å følge smitterådene.»

Helsedirektør Guldvog sa det slik: «Jeg mener det var riktig å sette inn kraftfulle tiltak. Så kan man diskutere om man ville valgt nøyaktig de samme tiltakene i dag. Da tror jeg ikke svaret er ja på alt. Men det var basert på kunnskapen vi hadde den gangen.»

SPALTISTEN er sosiolog av det tallause slaget som liker betre å tolka enn å telja, som er meir heime i tvil enn i tabellar. Eg vel å tru på Solberg og Guldvog og fungassen, sjølv om, eller fordi, Thomas er min ekte profet.

Det kunne ha vore læresveinen Tomas, den tvilande tvillingen som ikkje trudde på Jesu oppstode før han fekk sjå naglemerka i hendene hans og stikka handa i sida hans. Då sa Jesus til han: «Fordi du har sett meg, trur du. Sæle er dei som ikkje har sett og endå trur» (Joh 20, 29). Etter det drog Tomas som forkynnar til Persia og India.

MIN PROFET er den amerikanske symbol-interaksjonistiske sosiologen W.I. Thomas (1863–1947), opphavsmann til Thomas-teoremet: «If men define situations as real, they become real in their consequences.»

Når me skal velja kva me gjer i ein situasjon, er det avhengig av korleis me forstår og tolkar røynda, og den tolkinga er grunnleggande subjektiv. Sjølvsagt vil me ta omsyn til kunnskap og objektive fakta, men dei er det så mange av at me må velja kva me stoler på og held oss til. Om tolkinga skulle vera tvilsam og på sviktande grunnlag, er det likevel den me har å hjelpa oss med når me handlar; slik får definisjonen av situasjonen røynlege konsekvensar.

Marxismens materielt deterministiske «falske medvit» kan fungera som ammunisjon i klassekampen og som formanande oppskrift på korleis folk burde ha tenkt og handla for sitt eige objektivt beste, men er ei avsporing dersom ein vil forstå korfor folk handlar som dei gjer. Det folk flest har å hjelpa seg med, er den kunnskapen og den definisjonen dei har av situasjonen når dei må handla.

DET KAN SJØLVSAGT gå gale både for folk flest, partileiarar, presidentar og statsepidemiologar. For samfunnet kan det enda i sjølvoppfyllande profetiar dersom mange nok, eller sentrale nok personar, definerer ein misforstått situasjon som sanning og handlar deretter.

Då mange meinte, rett eller gale, at bompengar og ferjetakstar var for høge, fekk det politiske konsekvensar. Både koronaen og oljemangelen i 1970-åra førte til toalettpapirkrise. Rykta om at det ville bli mangel på toalettpapir, fekk folk til å hamstra toalettpapir slik at butikkhyllene faktisk gjekk tomme, og med det tilsynelatande bekrefta at rykta stemte.

VERTINNA TYKKJER dette er innlysande, men innfløkt utlagt på tungetalarvis. Ho har sitt å seia til saka, og ho taler av røynsle: Dersom ein må vita alt før ein skal bestemma seg for å gjera noko, får ein aldri gjort noko som helst. Under usikre vilkår må ein velja å handla, rett eller gale eller på prøve, men handla må ein.

Ho blir aldri lei av å fortelja om eit innringingsprogram ho høyrde i radio, det var ei slags kunnskapstevling av lågterskelslaget.

Programleiar: «Kva heiter hovudstaden i Frankrike: London, Paris eller Roma?»

Innringar: «Den var ikke lett.»

Programleiar: «Men me må ha eit raskt svar.»

Innringar: «Har du ikke flere alternativer?»

INNRINGAREN fekk ikkje ånda over seg, og svaret blei feil, så ho vann ikkje krus med NRK-logo. Men ho fekk oppfylt det fatalistiske musikkønsket sitt: «Kei sera, sera» – rett nok ikkje med Doris Day, men med Nora Brockstedt for å hjelpa på den musikalske norskkvoten: «Det som skjer, det skjer; jeg kan ikke si deg mer; hva fremtiden din kan bli; hva den enn kan gi.»

God kvitsunnhelg!

Andreas Hompland er
sosiolog og skribent.