Andreas Hompland

hompland@online.no

Kampen om å vera mest antirussisk er beinhard. Hårek Elvenes, forsvarspolitisk tals­person for Høgre, overgår alle i orwellsk nytale. I normale tider ville tolkingane hans av norsk basepolitikk ha vore retoriske sjølvmordsaksjonar (til dømes i Klassekampen 11. desember). Nå er han berre ein tapper og avskrekkande frontsoldat for det utanriks- og militærpolitiske etablissementet.

Utanriksminister Huitfeldt har nyleg vore i Washington og sikra bindingane til USA, men dei er ikkje stramme og pålitelege nok, meiner forgjengaren Søreide. Huitfeldt kontrar: «Selv om de politiske verdiene til tider spriker, vil det geopolitiske interessefellesskapet fortsatt ligge der. Forsvaret av Norge er nemlig også forsvaret av USA.»

TRE FLYBASAR og ein marinebase er omskrive til «omforente områder». Der skal storebror rå. Vilkår om norsk lov, suverenitet og folkerett er neppe verde papiret dei er skrivne på, for det heiter også at «USA ikke anser denne forpliktelsen som gjeldende der det ikke er forenelig med amerikanske tjenestelige behov».

Amerikanske soldatar må kunna senda postkort og få seg ein Big Mac etter original oppskrift utan at norske styresmakter blandar seg inn, noko anna er antiamerikanske ryggmergsrefleksar, meiner Nupi-forskar Karsten Friis. Kollega Julie Wilhelmsen ser det på ein annan måte, for ho analyserer stoda også frå russisk side, både i Noreg og Ukraina og andre grenseland, og då ser det ut som innringing.

Dei har vel heimekontor på Nupi, elles kunne det blitt høg temperatur i lunsjen.

DEN USA-STYRTE jobb­søkaren Stoltenberg forsvarer det gode mot «ondsinnede aktiviteter» i Russlands mjuke buk – der Napoleon og Hitler fann vegen. Det militærindustrielle komplekset i USA pøsar på med våpen, og Nato-døra står på gløtt for Ukraina. Der har dei ein komikarpresident som varsla statskupp 1. desember, men nå har utsett den russiske invasjonen til månadsskiftet januar–februar.

«Man må sette seg inn i den annen parts situasjon og tenkemåte.» «Russland annekterte Krim fordi de fryktet for at Ukraina kunne bli medlem av Nato.»

Om det ikkje var Kåre Willoch som hadde sagt det, ville nok Elvenes ha registrert eit nytt offer for russisk manipulasjon og propaganda og sanksjonert han som utanlandsk agent.

«ALLE» SKRIV OM sine møte og røynsler med avlidne Kåre Willoch (1928–2021), også i fleire spalter i dette bladet. Bernt Hagtvet vaktar som alltid over at Høgre held seg i den sanne konservative tradisjonen.

Eg kjem seint, men vonleg godt, vyrde Bladstyrar. Gjennom åra som spaltist har eg fått fleire velformulerte, spisse, elskverdige og handskrivne kort i konvolutt på Alvøen-papir. Men her skal eg dra ein telefonsamtale som har med Dag og Tid å gjera.

GRYTIDLEG OM MORGONEN laurdag 16. desember 2017 peip det i mobilen. Eg sjekka at det var eit ukjent nummer, banna over plagsame telefonseljarar, avslo samtalen og la meg til å sova att.

Så ringde det i fasttelefonen i stova og deretter i kontortelefonen ein annan stad i huset. Då mobilen ringde ein gong til, skjønte eg at det var alvor, og at eg ikkje slapp unna. For ikkje å forstyrra ho eg delte seng med, tok eg med telefonen på badet og mumla surt:

– Ja, det er Andreas.

– Det er Kåre Willoch. Vekket jeg deg?

– Mrff.

– Klokken er over 8. Det er på tide å stå opp.

– For meg er alt før 10 natta.

– Da går du glipp av meget.

– Det må eg leva med.

– Jeg ser at du skriver om meg i Dag og Tid.

– Jøss, det var då hyggeleg at du les Dag og Tid. (I dag ville eg ha sagt: «et smalt kulturorgan på nynorsk».)

– Jeg har noen som gjør meg oppmerksom på det som angår meg. Du skriver at jeg ikke ville ta i Carl Ivar Hagen med en ildtang; det medfører ikke riktighet. I de fire første årene av min regjeringstid hadde vi saklige og elskverdige samtaler om statsbudsjettene. Men da vi måtte stramme inn på utgiftene, var det dette med bensiiinavgiftene, og det er jo religioooon i det partiet. Da ble tonen en helt annen.

– I Sideblikk er det eit innsmett som heiter RETTINGAR; kanskje lagar eg ein vri der.

– Jeg forlanger ingen beriktigelse. Jeg vil bare at du skal vite hva som er korrekt, slik at du kan forholde deg til det neste gang du skriver om dette, for det kommer du sikkert til å gjøre.

ETTERPÅ SNAKKA me elskverdig om ein felles kjenning, og eg bad han som vanleg helsa Anne Marie. Kåre Isaachsen Willoch, som hadde det med å spora opp og gjera gjeldande slektsanar landet rundt, minte meg som vanleg på at me eigentleg var sambygdingar.

Det hadde seg slik at Jørgen Thomassøn, son til Thomas Olsen Skotte, nordlandshandlar i Nidaros, kalla seg Georgius Thomæ Witlocchio då han blei sokneprest i Kvinesdal i 1610. Sonen Jørgen Jørgensen, (1641–1695), som også var prest i Kvinesdal, skreiv seg av og til Huidloch. Ein annan son var Isak Jørgensen, gardbrukar og rikmann. Slik oppstod slekta Isaachsen. Ho spreidde seg i velståande ringar, men nokre blei buande i Kvinesdal i fleire generasjonar, og Kåre Willoch lét seg invitera av kommunestyret som ein slags æresborgar.

Og nå har eg skrive om Carl I. Hagen og Witloch-slekta frå Skottland. Det er eit utslag av den willochske metode.

Andreas Hompland er sosiolog og skribent.