Pernille Ekornrud Grøndal

pernille@dagogtid.no

Då Sivilombodet var på tilsyn i Bredtveit fengsel i mars i fjor, fekk fengselet mellom anna kritikk for bruken av såkalla samtalelappar som einaste kommunikasjonsmiddel mellom dei innsette og helsetenesta. Vart ein samtalelapp borte, vart det ikkje alltid fanga opp. Men undersøkingane synte òg at timeavtaler i spesialisthelsetenesta kunne gå tapt ved at behandlingsreiser ut av fengselet vart avlyste som følgje av låg bemanning. I tillegg risikerte innsette som måtte flyttast, å få behandlinga i spesialisthelsetenesta avbroten eller forseinka, fordi helsetenesta i den nye sjukehuskretsen vurderte retten til helsetenester annleis enn den førre tenesta.

Desse funna har kriminalomsorga teke konsekvensane av, ifølgje Heidi Bottolfs, avdelingsdirektør i avdeling for førebygging, tilbakeføring og tryggleik i Kriminalomsorgsdirektoratet.

På e-brev til Dag og Tid fortel ho at kriminalomsorga har utvikla ei digital sjølvbeteningsløysing for innsette slik at dei kan ta kontakt direkte med helsetenesta. Ordninga er under utprøving i Agder fengsel, og vil på sikt verte tilgjengeleg for alle fengsla i landet.

– Kriminalomsorga har også dei siste åra pussa opp helseavdelingar ved fleire fengsel, slik at helsetenestene har gode arbeidsvilkår når dei gir helsehjelp til innsette. Ved overføring til andre fengsel eller lauslating er det dei ordinære helsetenestene som må sørgja for vidareformidling av pasientinformasjon som er teiepliktig, og som kriminalomsorga ikkje har tilgang til. Kriminalomsorga samarbeider med ulike tenester i fengsla og vertskommunen for best mogleg å sikre gode lauslatingsprosessar.

– Kva tenkjer KDI om at kvinnelege innsette vert ei stadig sjukare gruppe?

– Studiar viser at kvinnelege innsette har større omfang av psykiske lidingar og rusproblem enn mannlege innsette. Kriminalomsorga har difor laga ein plan for å sikre likeverdige soningsvilkår for kvinner.

– Kva må til for at fengselshelsetenestene skal få eit løft, slik de ser det?

– Utgangspunktet er ansvarsfordelinga mellom kriminalomsorga og helsetenesta. Helsetenesta har ansvar for helsetilbodet til dei innsette, medan kriminalomsorga har ansvar for å leggja til rette for dette, blant anna ved å stilla eigna lokale til disposisjon for helsetenesta. Kriminalomsorga har over noko tid registrert ei veksande vanhelse, særleg blant kvinnelege innsette, både psykisk og kroppsleg. Nokre av dei er så sjuke at kriminalomsorga ikkje kan leggja til rette straffegjennomføringa for dei for å møta behova deira. For å styrkja tilbodet til denne gruppa må tilskotet til vertskommunane til fengsla styrkjast, det same må samarbeidet med spesialisttenesta.

– Kvifor trur de kvinnelege innsette vert stadig sjukare, og kva konsekvensar har det for organiseringa av helsetenestene i kriminalomsorga?

– Ei av årsakene til vanhelsa blant kvinnelege innsette kan vere at det er ein større del av kvinner samanlikna med menn som gjennomfører straffa i samfunnet, utanfor murane. Lidingstrykket blant kvinnene som gjennomfører straffa i fengsel, blir difor relativt større. Kriminalomsorga tilrår at helsetilbodet til kvinnelege innsette blir styrkt for å møta det at dei har særskilde behov og er ekstra sårbare.