«Vi lever i en tid der vi er hyperstimulert visuelt – hele tiden, og der fotografering er allemannseie i enhver sammenheng. Datastyrt billedteknologi innebærer store muligheter for manipulasjon.

Desto viktigere er kvaliteten på arbeidet som utføres – påliteligheten – etterretteligheten til den som sender bilder til publisering. Fotografen bak bildet er ikke mindre viktig for ytringens innhold og troverdighet enn forfatteren bak teksten.

’Jo lettere det er å manipulere og lyve, jo viktigere er det arbeidet dokumentarister av den virkelige virkeligheten utfører’, sier den norske fotografen Jonas Bendiksen. Hvem er avsender, fra hvor og med hvilken troverdighet? I dette farvannet stilles det store krav til profesjonalisme – til å gjenopprette tilliten til sannhet når den eksisterer. (…)

Visuell kommunikasjon kan utvide menneskelig forståelse og skape refleksjon. ’Fotografier har en tilbøyelighet til å forvandle’, skriver Susan Sontag i en av sine bøker. ’Å huske er i stadig mindre grad å gjenkalle en historie, men snarere å være i stand til å mane frem et bilde.’

Hun snakker om ’en autoritativ formidling’: Fotografiets makt til å definere, ikke bare dokumentere. ’Et bilde er alltid tatt fra et synspunkt.’ Det er ’et utsnitt av virkeligheten’.

Alle som har sett Harald Hendens bilder, vil vite hva Susan Sontag viser til her. Det er dette definerende ’utover det rent deskriptive’ som gjør at bildene vekker oppmerksomhet – at de fester seg og lever videre. At de forteller noe mer enn det objektet foregir: Små detaljer som plutselig setter i gang følelser ved måten de er avbildet på. Fotografens evner til å fortolke den virkeligheten som avbildes. Det er bilder med kraft formidlet med verdighet hos dem som blir avbildet.

’Risiko’ er et stikkord for det meste av det Harald Henden har holdt på med.

I Svein Tore Bergestuens Henden-biografi får vi inntrykk av hvor mye nitid planlegging og logistikk som skal til for å få tatt ett treffsikkert bilde, og hvor mye tid som må legges ned for å ivareta sikkerhet og tilgang til det som skjer når det skjer. Legge til rette for spontanitet. Ikke minst krever jobben en solid mengde fysisk og mentalt mot.

Henden selv oppsummerer hva som kreves: timing, «komme seg dit det skjer», kontrollere frykt og følelser. Holde hodet kaldt i ekstreme situasjoner. Ikke bli lammet. Vise varsomhet og folkeskikk. Få sendt bildene hjem.

Men vi kan også snakke om faglig risiko. Å være krigsfotograf stiller store krav til observasjonsevne og skjønn. Man kan tråkke feil etisk og politisk. Bilder kan gi opphav til motstridende reaksjoner.

De smertefulle, rystende bildene kan bidra til refleksjon og kan anspore folk til aktivitet, men de kan også over tid føre til tilbaketrekning og likegyldighet. De kan skape en følelse av at forferdelsene er grenseløse og umulige å forholde seg til. Evnen til medlidenhet svekkes. Det stilles store krav til rolleforståelse: Fotografering handler om fortettede følelser, som må formidles med etisk ansvar. Man må ha følelser for å gjøre en god jobb, men det er risikofylt å bli for medfølende. (…)

Harald har vært nordmenns øyne i utsatte sammenhenger, og har bygget opp troverdighet over år – brukt det frie bildet til å informere oss som er på trygg grunn. Han har vist oss menneskelige kostnader ved krig, gitt utsatte mennesker en stemme. (…)

I dag ottar du Fritt Ords Pris for et langt og imponerende livsløp i ytringsfrihetens og formidlingens tjeneste. Gratulerer.»

Talen som Fritt Ords styreleiar Grete Brochmann heldt ved utdelinga 7. mai 2024 (utdrag).