Måndag 6. februar markerte starten på Tråante 2017 i Trondheim, 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet i Noreg.
Blabla
To veker seinare sit 20 vaksne menneske på bussen i den same byen.
– Sjå! Ein same!, ropar dei og gaular «Sámiid Ædnan» av full hals, om att og om att.
Dei døyvar all annan lyd. Det sit ei jente med samisk gapta på eit av seta. For henne kunne dei like gjerne ha sagt lappjævel.
Mars, 2016: Eg er med ei veninne på konsert i Oslo. Idja er konsertkveldar for unge, der urfolkskultur og moderne musikk møtest. Ei gaptakledd jente spør om vi er samar. Eg svarar nei. Det eg kan om samisk kultur, har eg lært i grunnskulen.
– Sa du at eg ikkje er same, spør veninna forundra.
Det er tydeleg at eg har teke sats, med vernesko, og hoppa i salaten. Ho skriv bacheloroppgåve om samisk litteratur og skal sjå ein poet i aksjon på konserten. Ho har gått rundt med kulturarv oppetter øyra, utan å seie at kulturarven er hennar. Det er 2016, tenkjer eg, ikkje 1800. Likevel har eg tvinga henne ut av skapet.
Det er ho som sit på bussen i februar, eit knapt år seinare.Gaptaen har ho nytta i over to år. Ho har brukt fleire tusenlappar og sprengt ei symaskin for å få det til. Banda har ho vove sjølv. Ho har fått seg skallar og er som ein fireåring på julaftan. Endeleg skal ho få vere med. Men ho er redd.
– Har eg rett til å ta på meg kofta, spør ho.
Ho har søkt til Sametinget og Norske Samers Riksforbund om støtte til verkstad i samisk doudji. Men ho har ikkje signert søknaden med etternamnet sitt.
– Det er ikkje samisk nok, skriv ho til meg.
– Må eg bytte?
Omgrepet heilsame er ukjent for meg. For henne står identiteten på spel.
Då ho fortel om bussopplevinga på Facebook, tikkar motargumentet inn:
– Eg tykkjer du skal vere stolt over at folk ser deg og har litt kjennskap til kva samar er i dag.
Men kvar går grensa? Ein same er meir enn ein gapta, eit reinsdyr og ein snøscooter. Skal 20 personar få redusere eit menneske til ein karikatur av det ho stolt ber på kroppen? Skal ho smile og gratulere dei med at dei trur dei kan «Sámiid Ædnan»?
Mone Celin Skrede er praktikant ved Nynorsk Avissenter.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
To veker seinare sit 20 vaksne menneske på bussen i den same byen.
– Sjå! Ein same!, ropar dei og gaular «Sámiid Ædnan» av full hals, om att og om att.
Dei døyvar all annan lyd. Det sit ei jente med samisk gapta på eit av seta. For henne kunne dei like gjerne ha sagt lappjævel.
Mars, 2016: Eg er med ei veninne på konsert i Oslo. Idja er konsertkveldar for unge, der urfolkskultur og moderne musikk møtest. Ei gaptakledd jente spør om vi er samar. Eg svarar nei. Det eg kan om samisk kultur, har eg lært i grunnskulen.
– Sa du at eg ikkje er same, spør veninna forundra.
Det er tydeleg at eg har teke sats, med vernesko, og hoppa i salaten. Ho skriv bacheloroppgåve om samisk litteratur og skal sjå ein poet i aksjon på konserten. Ho har gått rundt med kulturarv oppetter øyra, utan å seie at kulturarven er hennar. Det er 2016, tenkjer eg, ikkje 1800. Likevel har eg tvinga henne ut av skapet.
Det er ho som sit på bussen i februar, eit knapt år seinare.Gaptaen har ho nytta i over to år. Ho har brukt fleire tusenlappar og sprengt ei symaskin for å få det til. Banda har ho vove sjølv. Ho har fått seg skallar og er som ein fireåring på julaftan. Endeleg skal ho få vere med. Men ho er redd.
– Har eg rett til å ta på meg kofta, spør ho.
Ho har søkt til Sametinget og Norske Samers Riksforbund om støtte til verkstad i samisk doudji. Men ho har ikkje signert søknaden med etternamnet sitt.
– Det er ikkje samisk nok, skriv ho til meg.
– Må eg bytte?
Omgrepet heilsame er ukjent for meg. For henne står identiteten på spel.
Då ho fortel om bussopplevinga på Facebook, tikkar motargumentet inn:
– Eg tykkjer du skal vere stolt over at folk ser deg og har litt kjennskap til kva samar er i dag.
Men kvar går grensa? Ein same er meir enn ein gapta, eit reinsdyr og ein snøscooter. Skal 20 personar få redusere eit menneske til ein karikatur av det ho stolt ber på kroppen? Skal ho smile og gratulere dei med at dei trur dei kan «Sámiid Ædnan»?
Mone Celin Skrede er praktikant ved Nynorsk Avissenter.
Omgrepet heilsame
er ukjent for meg.
Fleire artiklar
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.
Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB
Alt dette var ikkje nødvendig
Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.
Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?
Foto: Terje Pedersen / NTB
Ferdigmiddag
Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon.
Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.
Foto: Jeff Dean / AP / NTB
Val på kanten av stupet?
– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.
29 kvinner i Kremenets-regionen har fått førarkort for traktor dei seinaste vekene.
Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB
Traktorar og forrædarar
I staden for ei fredeleg våronn må Ukraina forsvare seg mot den russiske våroffensiven.
Eugénie arbeider som kokk for den vidgjetne restauranteigaren Dodin i 20 år. Den felles kjærleiken dei har til mat, skapar unike retter som tiltrekkjer seg menneske frå heile verda.
Foto: Carole Bethuel