Måndag 6. februar markerte starten på Tråante 2017 i Trondheim, 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet i Noreg.
Blabla
To veker seinare sit 20 vaksne menneske på bussen i den same byen.
– Sjå! Ein same!, ropar dei og gaular «Sámiid Ædnan» av full hals, om att og om att.
Dei døyvar all annan lyd. Det sit ei jente med samisk gapta på eit av seta. For henne kunne dei like gjerne ha sagt lappjævel.
Mars, 2016: Eg er med ei veninne på konsert i Oslo. Idja er konsertkveldar for unge, der urfolkskultur og moderne musikk møtest. Ei gaptakledd jente spør om vi er samar. Eg svarar nei. Det eg kan om samisk kultur, har eg lært i grunnskulen.
– Sa du at eg ikkje er same, spør veninna forundra.
Det er tydeleg at eg har teke sats, med vernesko, og hoppa i salaten. Ho skriv bacheloroppgåve om samisk litteratur og skal sjå ein poet i aksjon på konserten. Ho har gått rundt med kulturarv oppetter øyra, utan å seie at kulturarven er hennar. Det er 2016, tenkjer eg, ikkje 1800. Likevel har eg tvinga henne ut av skapet.
Det er ho som sit på bussen i februar, eit knapt år seinare.Gaptaen har ho nytta i over to år. Ho har brukt fleire tusenlappar og sprengt ei symaskin for å få det til. Banda har ho vove sjølv. Ho har fått seg skallar og er som ein fireåring på julaftan. Endeleg skal ho få vere med. Men ho er redd.
– Har eg rett til å ta på meg kofta, spør ho.
Ho har søkt til Sametinget og Norske Samers Riksforbund om støtte til verkstad i samisk doudji. Men ho har ikkje signert søknaden med etternamnet sitt.
– Det er ikkje samisk nok, skriv ho til meg.
– Må eg bytte?
Omgrepet heilsame er ukjent for meg. For henne står identiteten på spel.
Då ho fortel om bussopplevinga på Facebook, tikkar motargumentet inn:
– Eg tykkjer du skal vere stolt over at folk ser deg og har litt kjennskap til kva samar er i dag.
Men kvar går grensa? Ein same er meir enn ein gapta, eit reinsdyr og ein snøscooter. Skal 20 personar få redusere eit menneske til ein karikatur av det ho stolt ber på kroppen? Skal ho smile og gratulere dei med at dei trur dei kan «Sámiid Ædnan»?
Mone Celin Skrede er praktikant ved Nynorsk Avissenter.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
To veker seinare sit 20 vaksne menneske på bussen i den same byen.
– Sjå! Ein same!, ropar dei og gaular «Sámiid Ædnan» av full hals, om att og om att.
Dei døyvar all annan lyd. Det sit ei jente med samisk gapta på eit av seta. For henne kunne dei like gjerne ha sagt lappjævel.
Mars, 2016: Eg er med ei veninne på konsert i Oslo. Idja er konsertkveldar for unge, der urfolkskultur og moderne musikk møtest. Ei gaptakledd jente spør om vi er samar. Eg svarar nei. Det eg kan om samisk kultur, har eg lært i grunnskulen.
– Sa du at eg ikkje er same, spør veninna forundra.
Det er tydeleg at eg har teke sats, med vernesko, og hoppa i salaten. Ho skriv bacheloroppgåve om samisk litteratur og skal sjå ein poet i aksjon på konserten. Ho har gått rundt med kulturarv oppetter øyra, utan å seie at kulturarven er hennar. Det er 2016, tenkjer eg, ikkje 1800. Likevel har eg tvinga henne ut av skapet.
Det er ho som sit på bussen i februar, eit knapt år seinare.Gaptaen har ho nytta i over to år. Ho har brukt fleire tusenlappar og sprengt ei symaskin for å få det til. Banda har ho vove sjølv. Ho har fått seg skallar og er som ein fireåring på julaftan. Endeleg skal ho få vere med. Men ho er redd.
– Har eg rett til å ta på meg kofta, spør ho.
Ho har søkt til Sametinget og Norske Samers Riksforbund om støtte til verkstad i samisk doudji. Men ho har ikkje signert søknaden med etternamnet sitt.
– Det er ikkje samisk nok, skriv ho til meg.
– Må eg bytte?
Omgrepet heilsame er ukjent for meg. For henne står identiteten på spel.
Då ho fortel om bussopplevinga på Facebook, tikkar motargumentet inn:
– Eg tykkjer du skal vere stolt over at folk ser deg og har litt kjennskap til kva samar er i dag.
Men kvar går grensa? Ein same er meir enn ein gapta, eit reinsdyr og ein snøscooter. Skal 20 personar få redusere eit menneske til ein karikatur av det ho stolt ber på kroppen? Skal ho smile og gratulere dei med at dei trur dei kan «Sámiid Ædnan»?
Mone Celin Skrede er praktikant ved Nynorsk Avissenter.
Omgrepet heilsame
er ukjent for meg.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.