Vinland
Eg oppdaga Amerika på 1980-talet, originalt nok frå Stillehavssida, via Hawaii.
Den store hopen av Amerika-oppdagarar kom elles, som me veit, via Atlanteren, til dømes den heilage iren Brendan frå Clonfert på 700-talet, i skinnbåt.
Eg ser, som vanleg er, bort frå dei som for om lag 20.000 år sidan kom til fots frå Asia over Beringssundet, eller Beringia, som brua mellom kontinenta – posthumt – er blitt kalla. Men skikkelege oppdagarar kan dei knapt kalla seg, desse som ikkje er europearar. Admiral Zheng He, til dømes, var kinesar og kan såleis heller ikkje ha oppdaga Amerika i 1421, om han no skulle ha vore på dei kantar.
Newfoundland oppdaga eg for min del alt på 1960-talet, men øya var ikkje skikkeleg med i Amerika på den tida, det var ein bortkomen britisk filial. Eg byrja på skulen i St. Johns, ikkje langt frå L’Anse aux Meadows, der Leiv Eiriksson i år 1000 bygde hytte, om me skal tru Anne Stine og Helge Ingstad, som i 60-åra grov i vikingmødding og -tufter så molda spruta. Og det skal me:
No som Vinland-kartet endeleg er avslørt som eit falsum, og det av sjølvaste eigaren, Yale-universitetet, er det berre funna til ekteparet Ingstad, skrønene til Snorre og Grønlendingasaga som kan hindra den hersens Columbus i å ta tilbake trona som fyrste (europear) til å oppdaga Amerika.
Hadde han navigert etter eit Vinland-kart, og korleis skulle elles ein slik alfons ha funne noko som helst, måtte han fått kartet frå oss, vikingane, det vil seie frå ein som måtte ha fått det frå nokon som hadde vore der prekolumbint. Eller frå Zheng He.
Som Walid al-Kubaisi pleidde minna om her i avisa: Ei løgn kan reisa frå Bagdad til Basra før sanninga får på seg sandalane. Før sanninga kjem seg til Basra, kan løgna ha kome seg heilt til junaiten, og der, kunne eg lagt til, fann løgna sitt shangri-la.
Jox
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Eg oppdaga Amerika på 1980-talet, originalt nok frå Stillehavssida, via Hawaii.
Den store hopen av Amerika-oppdagarar kom elles, som me veit, via Atlanteren, til dømes den heilage iren Brendan frå Clonfert på 700-talet, i skinnbåt.
Eg ser, som vanleg er, bort frå dei som for om lag 20.000 år sidan kom til fots frå Asia over Beringssundet, eller Beringia, som brua mellom kontinenta – posthumt – er blitt kalla. Men skikkelege oppdagarar kan dei knapt kalla seg, desse som ikkje er europearar. Admiral Zheng He, til dømes, var kinesar og kan såleis heller ikkje ha oppdaga Amerika i 1421, om han no skulle ha vore på dei kantar.
Newfoundland oppdaga eg for min del alt på 1960-talet, men øya var ikkje skikkeleg med i Amerika på den tida, det var ein bortkomen britisk filial. Eg byrja på skulen i St. Johns, ikkje langt frå L’Anse aux Meadows, der Leiv Eiriksson i år 1000 bygde hytte, om me skal tru Anne Stine og Helge Ingstad, som i 60-åra grov i vikingmødding og -tufter så molda spruta. Og det skal me:
No som Vinland-kartet endeleg er avslørt som eit falsum, og det av sjølvaste eigaren, Yale-universitetet, er det berre funna til ekteparet Ingstad, skrønene til Snorre og Grønlendingasaga som kan hindra den hersens Columbus i å ta tilbake trona som fyrste (europear) til å oppdaga Amerika.
Hadde han navigert etter eit Vinland-kart, og korleis skulle elles ein slik alfons ha funne noko som helst, måtte han fått kartet frå oss, vikingane, det vil seie frå ein som måtte ha fått det frå nokon som hadde vore der prekolumbint. Eller frå Zheng He.
Som Walid al-Kubaisi pleidde minna om her i avisa: Ei løgn kan reisa frå Bagdad til Basra før sanninga får på seg sandalane. Før sanninga kjem seg til Basra, kan løgna ha kome seg heilt til junaiten, og der, kunne eg lagt til, fann løgna sitt shangri-la.
Jox
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.