Tiggarsti
Det er noko eg lurer veldig på, men som alt anna eg lurer veldig på, gjeld det berre nett når eg treng å vita svaret. I kvardagen lurer eg ikkje på det, men så snart eg står i situasjonen, som eg plar gjera etter eg har gått av toget og vore i Oslo i 15 sekund, melder spørsmålet seg: Korleis skal eg forhalda meg til tiggarar?
Kva er det rette å gjera når eg passerer dama som sit på gangfeltet, inntil veggen, smiler bedande og seier «Heeeei. Heeeei» med lang e-lyd?
Eg smiler tilbake, nikkar og seier «hei, hei!», som om me er likestilte og har same status i samfunnet.
Det gjev ikkje dama noko av det ho eigentleg vil ha, som er pengar, men det gjev meg kjensla av å vera litt varmare enn dei som går forbi utan å smila og seia hei. Kva føretrekkjer kvinna sjølv? Er det betre å bli sett eller oversett, når utfallet uansett er det same, altså ingen pengar? Eit smil kan du som kjent ikkje putta i lomma.
Eg vil tru folk som er i Oslo kvar dag, som ser tiggarar dagleg som ein naturleg del av bybiletet, dei har ei enklare innstilling til dette enn eg har. Det er kanskje slik eg har det med sauane utanfor? Dei er der heile tida, eg legg ikkje alltid merke til dei, men når me har gjestar med born, vil dei ut til sauane, stira på dei, mata dei.
Likt har det vore når borna mine er i byen og ser tiggarar. Dei har stoppa opp og stirer på dei. Eg har kanskje gjeve guten ein mynt han kan få lov til å leggja i koppen til tiggaren, det er slikt born likar.
Far til ein ven av meg har laga seg ein regel for handsaming av tiggarar. Eller rettare sagt for ein spesifikk tiggar. Det gjeld ein som held til i Nyhavn i København, og som alltid syng «I Am Sailing». Ingen kan syngja den så fint som han. Kvar gong faren er i København, går han rundt i Nyhavn og leitar etter dei kjende tonane. Når han finn mannen, gjev han han 500 danske kroner. Utanom det gjev han ikkje eit raudt øre til nokon.
Clementine
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det er noko eg lurer veldig på, men som alt anna eg lurer veldig på, gjeld det berre nett når eg treng å vita svaret. I kvardagen lurer eg ikkje på det, men så snart eg står i situasjonen, som eg plar gjera etter eg har gått av toget og vore i Oslo i 15 sekund, melder spørsmålet seg: Korleis skal eg forhalda meg til tiggarar?
Kva er det rette å gjera når eg passerer dama som sit på gangfeltet, inntil veggen, smiler bedande og seier «Heeeei. Heeeei» med lang e-lyd?
Eg smiler tilbake, nikkar og seier «hei, hei!», som om me er likestilte og har same status i samfunnet.
Det gjev ikkje dama noko av det ho eigentleg vil ha, som er pengar, men det gjev meg kjensla av å vera litt varmare enn dei som går forbi utan å smila og seia hei. Kva føretrekkjer kvinna sjølv? Er det betre å bli sett eller oversett, når utfallet uansett er det same, altså ingen pengar? Eit smil kan du som kjent ikkje putta i lomma.
Eg vil tru folk som er i Oslo kvar dag, som ser tiggarar dagleg som ein naturleg del av bybiletet, dei har ei enklare innstilling til dette enn eg har. Det er kanskje slik eg har det med sauane utanfor? Dei er der heile tida, eg legg ikkje alltid merke til dei, men når me har gjestar med born, vil dei ut til sauane, stira på dei, mata dei.
Likt har det vore når borna mine er i byen og ser tiggarar. Dei har stoppa opp og stirer på dei. Eg har kanskje gjeve guten ein mynt han kan få lov til å leggja i koppen til tiggaren, det er slikt born likar.
Far til ein ven av meg har laga seg ein regel for handsaming av tiggarar. Eller rettare sagt for ein spesifikk tiggar. Det gjeld ein som held til i Nyhavn i København, og som alltid syng «I Am Sailing». Ingen kan syngja den så fint som han. Kvar gong faren er i København, går han rundt i Nyhavn og leitar etter dei kjende tonane. Når han finn mannen, gjev han han 500 danske kroner. Utanom det gjev han ikkje eit raudt øre til nokon.
Clementine
Fleire artiklar
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.
Den såkalla hysjpengesaka mot Donald Trump er inne i andre veke i retten i New York.
Illustrasjon: Jane Rosenberg / Reuters
Høgt spel i New York
Straffesaka som no går føre seg mot Trump, er den han har størst sjanse til å verte frikjend i. Og vert han det, kan saka òg gje han fleire veljarar, seier kommentator Jan Arild Snoen.
Frå markeringa av den internasjonale kvinnedagen i Oslo sentrum.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Bollestad sprer myter og faktafeil
Vi må skille mellom hva som skal løses av abortloven, og hva som skal løses andre steder.