JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Lita skriftSamfunn

Siste stikk

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
1895
20220107
1895
20220107

No har eg vore på vaksinesenteret og fått den tredje dosen, som den pliktoppfyllande samfunnsborgaren eg er. Språkmedvitne helsearbeidarar prøvde å innføre nemninga oppfriskingsdose, men alle kallar det booster.

Det er under eit år sidan vi blei innkalla til fyrste stikk, og vi hugsar vel alle den euforiske stemninga som rådde den gong, alle bileta på sosiale medium av stolte nyvaksinerte med bomullsdotten som eit adelsmerke på skuldra. Somme møtte til og med opp i bunad for å få det saliggjerande stikket. Vaksinen var redninga vi hadde gått og lengta etter, og flokkimmuniteten venta rett rundt hjørnet.

Det er ei heilt anna stemning på vaksinesenteret no. Vi blir slusa effektivt gjennom lokalet frå stasjon til stasjon: registrering, val av vaksine (til og med sånne privilegium kan vi unne oss no), legitimasjon, sjølve stikket med påfølgjande bomullsdott og til slutt tjue minutts ventetid i tilfelle vi reagerer på vaksinen.

Særleg påfallande er forskjellen i den obligatoriske ventetida etter stikket. Vi sit på enkle stolar med forskriftsmessig koronaavstand i ein stor sal. Somme nyttar som vanleg høvet til å kjæle med mobiltelefonen, men påfallande mange sit berre og ser tomt ut i lufta. Ei matt, nedtrykt stemning ligg over lokalet.

Eg har alltid hatt eit halvt beundrande, halvt misunneleg forhold til katolikkar. Dei kan berre gå til skriftemål, gjere bot med nokre avemariaer, så er dei berga. Mange av oss hadde sett for seg at mRNA-vaksinen skulle vere ein tilsvarande kvikkfiks.

Men det var visst ikkje så enkelt likevel. Vi er lutheranarar. Med sveitte i andletet skal vi be og arbeide og håpe vi kjem oss gjennom pandemien.

Det var nok det vi sat og mediterte over i ventesalen på vaksinesenteret. Lenge hadde vi late oss rive med av trua på dei frelsande medisinske framstega, men inst inne hadde vi visst det likevel: Det var for godt til å vere sant.

obo

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

No har eg vore på vaksinesenteret og fått den tredje dosen, som den pliktoppfyllande samfunnsborgaren eg er. Språkmedvitne helsearbeidarar prøvde å innføre nemninga oppfriskingsdose, men alle kallar det booster.

Det er under eit år sidan vi blei innkalla til fyrste stikk, og vi hugsar vel alle den euforiske stemninga som rådde den gong, alle bileta på sosiale medium av stolte nyvaksinerte med bomullsdotten som eit adelsmerke på skuldra. Somme møtte til og med opp i bunad for å få det saliggjerande stikket. Vaksinen var redninga vi hadde gått og lengta etter, og flokkimmuniteten venta rett rundt hjørnet.

Det er ei heilt anna stemning på vaksinesenteret no. Vi blir slusa effektivt gjennom lokalet frå stasjon til stasjon: registrering, val av vaksine (til og med sånne privilegium kan vi unne oss no), legitimasjon, sjølve stikket med påfølgjande bomullsdott og til slutt tjue minutts ventetid i tilfelle vi reagerer på vaksinen.

Særleg påfallande er forskjellen i den obligatoriske ventetida etter stikket. Vi sit på enkle stolar med forskriftsmessig koronaavstand i ein stor sal. Somme nyttar som vanleg høvet til å kjæle med mobiltelefonen, men påfallande mange sit berre og ser tomt ut i lufta. Ei matt, nedtrykt stemning ligg over lokalet.

Eg har alltid hatt eit halvt beundrande, halvt misunneleg forhold til katolikkar. Dei kan berre gå til skriftemål, gjere bot med nokre avemariaer, så er dei berga. Mange av oss hadde sett for seg at mRNA-vaksinen skulle vere ein tilsvarande kvikkfiks.

Men det var visst ikkje så enkelt likevel. Vi er lutheranarar. Med sveitte i andletet skal vi be og arbeide og håpe vi kjem oss gjennom pandemien.

Det var nok det vi sat og mediterte over i ventesalen på vaksinesenteret. Lenge hadde vi late oss rive med av trua på dei frelsande medisinske framstega, men inst inne hadde vi visst det likevel: Det var for godt til å vere sant.

obo

Emneknaggar

Fleire artiklar

Samstundes som Russland har formannskapet i Tryggingsrådet, er landet inne i det tredje året som aggressor mot Ukraina. Slik er det uhyggelege paradokset i internasjonal politikk nett no, skriv Bernt Hagtvet.

Samstundes som Russland har formannskapet i Tryggingsrådet, er landet inne i det tredje året som aggressor mot Ukraina. Slik er det uhyggelege paradokset i internasjonal politikk nett no, skriv Bernt Hagtvet.

Foto: Eduardo Munoz Alvarez / AP / NTB

Samfunn

Ei verdsordning i oppløysing

Internasjonal politikk tek meir og meir farge av dei resultatlause samkomene, med Tryggingsrådet i FN som fremste symbolet på manglande handlekraft.

Bernt Hagtvet
Samstundes som Russland har formannskapet i Tryggingsrådet, er landet inne i det tredje året som aggressor mot Ukraina. Slik er det uhyggelege paradokset i internasjonal politikk nett no, skriv Bernt Hagtvet.

Samstundes som Russland har formannskapet i Tryggingsrådet, er landet inne i det tredje året som aggressor mot Ukraina. Slik er det uhyggelege paradokset i internasjonal politikk nett no, skriv Bernt Hagtvet.

Foto: Eduardo Munoz Alvarez / AP / NTB

Samfunn

Ei verdsordning i oppløysing

Internasjonal politikk tek meir og meir farge av dei resultatlause samkomene, med Tryggingsrådet i FN som fremste symbolet på manglande handlekraft.

Bernt Hagtvet
Johan Sverdrup feltsenter ved den offisielle opninga i 2020. Dette feltet vart oppdaga i 2010 og er det siste verkeleg store oljefunnet på norsk sokkel.

Johan Sverdrup feltsenter ved den offisielle opninga i 2020. Dette feltet vart oppdaga i 2010 og er det siste verkeleg store oljefunnet på norsk sokkel.

Foto: Carina Johansen / NTB

ØkonomiSamfunn

Ser ei slagside i direktoratet

Sokkeldirektoratet overdriv verdien av norsk
olje og gass, meiner universitetsrektor og petroleumsøkonom Klaus Mohn.

Per Anders Todal
Johan Sverdrup feltsenter ved den offisielle opninga i 2020. Dette feltet vart oppdaga i 2010 og er det siste verkeleg store oljefunnet på norsk sokkel.

Johan Sverdrup feltsenter ved den offisielle opninga i 2020. Dette feltet vart oppdaga i 2010 og er det siste verkeleg store oljefunnet på norsk sokkel.

Foto: Carina Johansen / NTB

ØkonomiSamfunn

Ser ei slagside i direktoratet

Sokkeldirektoratet overdriv verdien av norsk
olje og gass, meiner universitetsrektor og petroleumsøkonom Klaus Mohn.

Per Anders Todal

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis