Prisen
Musikkbransjen elskar å hylle seg sjølv. Ikkje minst i USA, der artistane er på tilsynelatande konstant rundreise for å dele ut og ta imot prisar på Billboard Music Awards, MTV Video Music Award, American Music Awards, Rock & Roll Hall of Fame, Soul Train Awards, Teen Choice Awards, Country Music Association Awards, Grammy Awards og alle dei andre TV-overførte showa.
Berre under årets Grammy i New York vart det delt ut prisar i 84 kategoriar! Med fem nominerte i kvar kategori, kan ein for å vere litt spydig seie at det var nesten ein større prestasjon ikkje å bli Grammy-nominert, enn å bli det.
Britiske bransjeorganisasjonar, TV-stasjonar og magasin er heller ikkje tamme når det gjeld å feire sine eigne popheltar ved å kaste prisar etter dei. I vesle Noreg prøvar vi så godt vi kan å etterlikne det dei store gjer. Difor likar vi også her heime å dele ut heider og ære til musikarane våre, særleg om dei har klart å gjere internasjonal suksess ved å høyrast så lite norske ut som muleg.
I mylderet av norske prisar finst alt frå siste helgs P3 Gull for dei unge og hippe, til museumsplass på Rockheim Hall of Fame for gamlingane. Og platebransjeorganisasjonane som står bak Spellemannprisen, er så fornøgde med sine eigne at dei på utdelinga for 2017 klarte å dele ut heile 25 prisar med smått og stort.
Ganske ofte verkar det som at «Alle skal få» er mottoet for både den norske og internasjonale musikkbransjens stadige sjølvgratulering. Har du først vore med på å gi ut ei plate, er du nesten garantert å bli nominert til eitt eller anna. Det er ein pris og ein kategori for dei aller, aller fleste. Bortsett frå kanskje den aller viktigaste gruppa. For kvar er prisen for beste brukar av musikk?
Ei utmerking til dei som faktisk er årsaka at artistane kan gi ut musikk, dra på turné, få prisar og feire seg sjølve. Ein pris for beste konsertpublikummar, det hadde vore noko! Og sjølvsagt burde det ha vore ein heiderspris til beste platekjøpar, som ein takk for lang og tru lytting og bruk av lommepengar og løn i musikkens teneste.
Bete
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Musikkbransjen elskar å hylle seg sjølv. Ikkje minst i USA, der artistane er på tilsynelatande konstant rundreise for å dele ut og ta imot prisar på Billboard Music Awards, MTV Video Music Award, American Music Awards, Rock & Roll Hall of Fame, Soul Train Awards, Teen Choice Awards, Country Music Association Awards, Grammy Awards og alle dei andre TV-overførte showa.
Berre under årets Grammy i New York vart det delt ut prisar i 84 kategoriar! Med fem nominerte i kvar kategori, kan ein for å vere litt spydig seie at det var nesten ein større prestasjon ikkje å bli Grammy-nominert, enn å bli det.
Britiske bransjeorganisasjonar, TV-stasjonar og magasin er heller ikkje tamme når det gjeld å feire sine eigne popheltar ved å kaste prisar etter dei. I vesle Noreg prøvar vi så godt vi kan å etterlikne det dei store gjer. Difor likar vi også her heime å dele ut heider og ære til musikarane våre, særleg om dei har klart å gjere internasjonal suksess ved å høyrast så lite norske ut som muleg.
I mylderet av norske prisar finst alt frå siste helgs P3 Gull for dei unge og hippe, til museumsplass på Rockheim Hall of Fame for gamlingane. Og platebransjeorganisasjonane som står bak Spellemannprisen, er så fornøgde med sine eigne at dei på utdelinga for 2017 klarte å dele ut heile 25 prisar med smått og stort.
Ganske ofte verkar det som at «Alle skal få» er mottoet for både den norske og internasjonale musikkbransjens stadige sjølvgratulering. Har du først vore med på å gi ut ei plate, er du nesten garantert å bli nominert til eitt eller anna. Det er ein pris og ein kategori for dei aller, aller fleste. Bortsett frå kanskje den aller viktigaste gruppa. For kvar er prisen for beste brukar av musikk?
Ei utmerking til dei som faktisk er årsaka at artistane kan gi ut musikk, dra på turné, få prisar og feire seg sjølve. Ein pris for beste konsertpublikummar, det hadde vore noko! Og sjølvsagt burde det ha vore ein heiderspris til beste platekjøpar, som ein takk for lang og tru lytting og bruk av lommepengar og løn i musikkens teneste.
Bete
Fleire artiklar
Det er ein svir å oppleve korleis den bokelskande Matilda tar eit oppgjer med vonde rektor Trunchbull.
Foto: Grethe Nygaard, Rogaland Teater
Festleg framsyning av musikalen Matilda
Matilda har i årevis gjort suksess som musikal. No også på Rogaland Teater.
Den tsjekkiske nasjonalromantikaren Antonín Dvořák (1841–1904).
Grått og keisamt
Bestion mislukkast i å modernisera Scarlatti og Dvořák.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.