Lappen
«Let us now praise dragging feet» heiter eit kapittel i den sosiologiske antologien The Necessity of Friction (1998).
Boka handlar om samfunnsplanlegging, men når eg no tenkjer på dragging feet som modus operandi, tenkjer eg mest på politiet. Det er ikkje tilfeldig, vil eg seia, på vegner av ein ven:
Våpenkortet han hadde søkt om året før, kom veka etter at politiet kunngjorde at mannen var kriminell. Av førelegget gjekk det fram at han var funnen skuldig i å køyra rundt ein sperrebom i strid med paragraf 3 i vegtrafikklova.
Men største brotsverket, er no skurken sjølv overtydd om, var å nekta å levera frå seg førarkortet på åstaden. Då har politiet berre tre veker på seg til å reisa sak, i anna fall måtte dei levera lappen attende. Slik hast likar politiet ille, lèt det til, det er ikkje slik dei opererer. Snarare tvert om.
Om han hadde gått med på å gje frå seg førarkortet på staden, då hadde saka hamna nedst i bunken til politiet, og der blitt liggjande på uviss tid, står det svart på kvitt i det mørke nettet for brotsmenn mot vegtrafikklova og advokatane deira.
Straffa blei bot og inndraging av førarkort og førarrett i åtte månader. Det er nett så lenge at ein må køyra opp på nytt. Straks den formelle straffa er sona, slår dragging feet-politikken til politiet atter inn: Før ein kan søkja om å få køyra opp på nytt, må politiet annullera inndraginga av førarretten. Det tok 14 dagar å fjerna den haken.
Etter lækjargranskinga var det to hakar att på søkjesida til Vegvesenet. Den fyrste: «Du har ikkje godkjent vandel.» Etter fire veker til med venting var også vandelen mirakuløst godkjend, og med det har politiet, på eiga hand, greidd å forlengja straffa frå åtte til ti månader – utan å belasta domstolane i utrengsmål.
No står berre siste haken att, sjølve oppkøyringa. Han gjekk med lette steg for å finna køyreskule og bil med dobbelt pedalsett. Endeleg kunne han skriva seg på ventelista for oppkøyring – våren 2023.
Jox
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
«Let us now praise dragging feet» heiter eit kapittel i den sosiologiske antologien The Necessity of Friction (1998).
Boka handlar om samfunnsplanlegging, men når eg no tenkjer på dragging feet som modus operandi, tenkjer eg mest på politiet. Det er ikkje tilfeldig, vil eg seia, på vegner av ein ven:
Våpenkortet han hadde søkt om året før, kom veka etter at politiet kunngjorde at mannen var kriminell. Av førelegget gjekk det fram at han var funnen skuldig i å køyra rundt ein sperrebom i strid med paragraf 3 i vegtrafikklova.
Men største brotsverket, er no skurken sjølv overtydd om, var å nekta å levera frå seg førarkortet på åstaden. Då har politiet berre tre veker på seg til å reisa sak, i anna fall måtte dei levera lappen attende. Slik hast likar politiet ille, lèt det til, det er ikkje slik dei opererer. Snarare tvert om.
Om han hadde gått med på å gje frå seg førarkortet på staden, då hadde saka hamna nedst i bunken til politiet, og der blitt liggjande på uviss tid, står det svart på kvitt i det mørke nettet for brotsmenn mot vegtrafikklova og advokatane deira.
Straffa blei bot og inndraging av førarkort og førarrett i åtte månader. Det er nett så lenge at ein må køyra opp på nytt. Straks den formelle straffa er sona, slår dragging feet-politikken til politiet atter inn: Før ein kan søkja om å få køyra opp på nytt, må politiet annullera inndraginga av førarretten. Det tok 14 dagar å fjerna den haken.
Etter lækjargranskinga var det to hakar att på søkjesida til Vegvesenet. Den fyrste: «Du har ikkje godkjent vandel.» Etter fire veker til med venting var også vandelen mirakuløst godkjend, og med det har politiet, på eiga hand, greidd å forlengja straffa frå åtte til ti månader – utan å belasta domstolane i utrengsmål.
No står berre siste haken att, sjølve oppkøyringa. Han gjekk med lette steg for å finna køyreskule og bil med dobbelt pedalsett. Endeleg kunne han skriva seg på ventelista for oppkøyring – våren 2023.
Jox
Fleire artiklar
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Line Eldring har leidd utvalet som tilrår at Noreg både bør vidareføre og utvide samarbeidet med EU på nye område framover. Ho la nyleg fram utgreiinga «Norge og EØS: Utviklinger og erfaringer» for utanriksminister Espen Barth Eide.
Foto: Terje Pedersen / NTB
Veksande fjernstyre
Tilknytinga vår til EU veks og veks, både gjennom EØS-avtalen og utanfor, ifølgje ei ny utgreiing. Og det er få som kjenner heilskapen.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Nicolas Leirtrø, Øyvind Leite og Amund Storløkken Åse utgjer trioen med namnet I Like to Sleep.
Foto: Sigrid Erdal
Spanande klangunivers
I Like to Sleep har laga ei mangfaldig plate.
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?