– Skjer strupen over på’n, i kyrkja!

Hadde nokon sagt til meg i dag tidleg – nei, vent. Hadde nokon sagt til meg for berre ti minutt sidan, at om ti minutt skal du sitja rundt eit langbord i eit lukka rom på Bergen offentlege bibliotek, saman med ti andre du aldri før har møtt, med manuset til fjerde akt av Hamlet liggjande framføre deg, og du held godt kjeft når dei fyrste rollene vert delte ut – Kongen, Dronninga, Ofelia, Hamlet, Horiato, Rosenkrantz, Guildenstern, Fortinbras, Kapteinen, Sjømannen, Hoffmannen – men når Laertes kjem inn i biletet og samtaleleiaren spør kven som vil vera Laertes, stig handa di oppover og du seier «Kan godt vera Laertes, eg. Om ingen andre vil, då» – vel, hadde nokon sagt dette til meg for ti minutt sidan, ville eg ikkje trudd dei.

Det regna, var kaldt og endå to timar til eg skulle vera på teateret, då eg kom over arrangementet Opplesing av Hamlet, gratis og greier. Det passa meg utmerkt å sitja usynleg bak i ein sal og duppa medan nokon der framme las Shakespeare.

Med det same eg entra rommet der opplesinga skulle finna stad, vart eg ønskt velkommen med eit fast handtrykk og fastare blikk.

– Er du klar for å lesa Hamlet, spurde mannen.

– Eh, eg, eeeh, ja!, svara eg og sette meg til bords.

Dei fleste andre hadde møtst slik tre gongar før og gått gjennom dei tre fyrste aktene av dramaet. Det var frivillig å lesa, sa leiaren, og eg pusta letta ut.

Etter kvart som akta gjekk framover, Hamlet – lesen av ei kvinne – drog til England etter å ha drepe far til Ofelia og Laertes i førre akt, og Laertes kjem inn med sine menn i femte scene, vart eg riven med.

Etter at fjerde akt er ferdig, låner eg Hamlet på biblioteket for å finna ut korleis det går med meg, altså Laertes. Det viser seg at det er eg som drep Hamlet, og vice versa! Me drep kvarandre i slutten av femte akt. Og eg som verken hadde tenkt å drepa nokon eller bli drepen i dag. Du veit aldri kvar Shakespeare tek deg.

Clementine