CAPS LOCK
Eg har ei venninne som alltid brukte store bokstavar i SMS-ane sine den gong SMS var noko nytt og spennande. Ho sa sjølv at det var fordi ho likte dei jamne, fine VERSALANE, men eg har henne mistenkt for å meine at ho fekk meir for pengane når ho brukte store bokstavar. På den tida betalte vi per SMS, og ein SMS kunne vere på maks 160 teikn. Ho er sunnmøring.
Sjølv har eg heile livet halde meg lydig til regelverket og brukt smålåtne små bokstavar i all skriftleg framstilling. Det hender ikkje så reint sjeldan at eg gøymer setningane mine mellom parentesteikn, og somme gonger tyr eg til fotnotar for å skåne travle lesarar for uønskte saksopplysningar.
Men her om dagen hadde eg ei e-postutveksling med ein samarbeidspartnar, og for å gjere ordskiftet oversiktleg la eg inn mine kommentarar med store bokstavar under kvart av hans avsnitt. Eg trur det er ein vanleg framgangsmåte – det går greitt i første runde, men ikkje dersom ein må gå fleire oppklaringsrundar etterpå.
Eg syntest dette fungerte godt, og tenkte ikkje meir over det, før eg i ettertid fekk høyre at eg verka irritabel og aggressiv når eg svarte på den måten med stor skrift.
Sjølvsagt blei eg forskrekka. Det hadde slett ikkje vore meininga å verke påståeleg, eg ville berre vere klar og tydeleg.
Etter kvart som eg fekk tenkt over det, kjendest det ikkje så verst å ha brukt store ord likevel. Rett nok var det eit sakleg og poengtert svar (meiner eg sjølv), men eg hadde i lengre tid irritert meg over at denne mannen – la oss no kalle han antagonisten – alltid veik unna og aldri svarte skikkeleg på innvendingane mine. Kanskje var det heilt på sin plass å verke litt passiv-aggressiv denne gongen.
Eg fekk ikkje noko svar på kommentarane mine i versalar. Det kan vere fordi han godtok alt eg skreiv, fordi han blei sur, eller (som eg trur) fordi han veik unna – igjen. I alle høve er det heilt greitt.
obo
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Eg har ei venninne som alltid brukte store bokstavar i SMS-ane sine den gong SMS var noko nytt og spennande. Ho sa sjølv at det var fordi ho likte dei jamne, fine VERSALANE, men eg har henne mistenkt for å meine at ho fekk meir for pengane når ho brukte store bokstavar. På den tida betalte vi per SMS, og ein SMS kunne vere på maks 160 teikn. Ho er sunnmøring.
Sjølv har eg heile livet halde meg lydig til regelverket og brukt smålåtne små bokstavar i all skriftleg framstilling. Det hender ikkje så reint sjeldan at eg gøymer setningane mine mellom parentesteikn, og somme gonger tyr eg til fotnotar for å skåne travle lesarar for uønskte saksopplysningar.
Men her om dagen hadde eg ei e-postutveksling med ein samarbeidspartnar, og for å gjere ordskiftet oversiktleg la eg inn mine kommentarar med store bokstavar under kvart av hans avsnitt. Eg trur det er ein vanleg framgangsmåte – det går greitt i første runde, men ikkje dersom ein må gå fleire oppklaringsrundar etterpå.
Eg syntest dette fungerte godt, og tenkte ikkje meir over det, før eg i ettertid fekk høyre at eg verka irritabel og aggressiv når eg svarte på den måten med stor skrift.
Sjølvsagt blei eg forskrekka. Det hadde slett ikkje vore meininga å verke påståeleg, eg ville berre vere klar og tydeleg.
Etter kvart som eg fekk tenkt over det, kjendest det ikkje så verst å ha brukt store ord likevel. Rett nok var det eit sakleg og poengtert svar (meiner eg sjølv), men eg hadde i lengre tid irritert meg over at denne mannen – la oss no kalle han antagonisten – alltid veik unna og aldri svarte skikkeleg på innvendingane mine. Kanskje var det heilt på sin plass å verke litt passiv-aggressiv denne gongen.
Eg fekk ikkje noko svar på kommentarane mine i versalar. Det kan vere fordi han godtok alt eg skreiv, fordi han blei sur, eller (som eg trur) fordi han veik unna – igjen. I alle høve er det heilt greitt.
obo
Fleire artiklar
Penélope Cruz i rolla som mor til Adriana eller Andrea, spelt av Luana Giuliani.
Foto: Wildside
Roma – ein lukka by
Filmmelding: Italiensk oppvekstdrama sveipt i 70-talet skildrar tronge kjønnsnormer og fridomstrong.
Studentar på Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Ja til skule, nei til studentfabrikk
Diverre er samarbeidet mellom skulen og høgre utdanningsinstitusjonar ofte dårleg.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.
Christine Hope, Thomas Bye og Gisle Børge Styve står på scenen i revyen om E16.
Foto: Andreas Roksvåg
Syltynt
E16 Dødsvegen er ei framsyning som har lite å melde – og som melder det i over halvannan time.
Eskil Skjeldal har skrive fleire bøker, både sakprosa og romanar.
Foto: Vegard Giskehaug
Der mørkeret bur
Eskil Skjeldal er ikkje redd for å gå dit det gjer mest vondt.