Andreas Hompland

hompland@online.no

Den nyoverhalte Grunnlova finst også på nynorsk og er derfor rimeleg forståeleg. I paragraf 16 heiter det: «Den norske kyrkja, ei evangelisk-luthersk kyrkje, står ved lag som den norske folkekyrkja og blir stødd som det av staten. Alle trus- og livssynssamfunn skal bli stødde på lik line.» Altså: Den norske kyrkja har ei særstilling, sjølv om ho i prinsippet er eit trudomssamfunn mellom andre trudomssamfunn av ulik bonitet.

ETTER AT VENSTRE fekk ei hand på pennen, kalla Knut Arild Hareide regjeringsplattforma det mest sekulære han hadde sett i den sjangeren. Men ikkje verre enn at det står skrive i Jeløya-erklæringa, kapittel 11, side 55–56: «Den norske Kirke har en historisk og størrelsesmessig særstilling, som anerkjennes uten at prinsippet om likebehandling skal rokkes ved.»

Regjeringa legg til grunn at «den enkeltes livssyn er et personlig anliggende, og at staten verken skal diskriminere eller favorisere livssyn». Derfor vil regjeringa fullføra skiljet mellom stat og kyrkje og ha «en bred gjennomgang av offentlig tros- og livssynspolitikk og vurdere nye finansieringsmodeller for tros-og livssynssamfunn».

DETTE ER DEI orwellske og underliggande premissane for det sekulære og post-statskyrkjelege Noreg. I denne bingen manøvrerer Kamerat Napoleon som Trine Skei Grande – heilskapeleg og aktiv kulturminister for bokmessa i Frankfurt, den fristilte statskyrkja, jødar og grekarar, pinsevenner, humanistar, muslimar og ymist anna. Moralen er at alle trus- og livssynsamfunn er like, men at Den norske kyrkja er likare enn dei andre. Utfordringa er å tilsløra at majoritetskyrkja blir prioritert ut frå tradisjon, dekningsplikt og utsårsa forvaltningsoppgåver. Det må finnast ein veg rundt det budsjettmessige faktum at dei andre livssyns- og trudomssamfunna tener på at Den norske kyrkja taper medlemmer.

I DETTE LANDSKAPET er det mange politiske tjuvar ute og luskar om natta. Framstegspartiet (utanfor regjering) vil avskaffa tilskotsordinga for trussamfunn – også for Den norske kyrkja. Det vil gjera det totale skattetrykket lågare og «sette folk i stand til å betale selv der de ønsker å være medlem». Utopien er at etter statsstøtta, skal Den norske kyrkja og dei andre trudomssamfunna leva av skattefrådrag.

Dette punktet er heller tynt i Fremskrittspartiets program. Dei bruker meir plass på å vera mot kyrkjeasyl. Kyrkjene flyttar dei frå religion til kultur og forvaltning: «Opprette en egen tilskuddsordning for å ivareta og vedlikeholde kirkebygg som har kulturhistorisk verdi.» Men prinsipielt hyllar partiet den kristne kulturarven og den dominerande plassen kristendommen har i KRLE-faget – med føremålsparagraf og skulegudstenester.

EIN SKAL IKKJE vera særleg konspiratorisk for å lesa at Framstegspartiet (utanfor regjering) primært er ute etter å ramma religiøs mobilitet, muslimar, moskear, minaretar og meiningar dei misliker.

Men dei snakkar med dobbelt lygekors bak ryggen, for dei har også ein annan fiende som skal straffast på pungen: toppane i Den norske kyrkja – både dei episkopale og dei synodale. Leiande kadrar i Frp har stått i kø for å melda seg ut av barnetrukyrkja på grunn av oljeboring, innvandring og Israel. Halvpinsevennen Ketil Solvik-Olsen gjer det ofte. Jon Engen-Helgheim har gjort det fordi han ser Den norske kyrkja som «en interesseorganisasjon for sosialistisk politikk». Sylvi Listhaug, som på helgedagar pyntar seg med kors om halsen, klagar Den norske kyrkja for å vera «gjennomsyret sosialistisk». Når ho skal forføra kristenfolk som soknar til Kristeleg Fokepartis grunnfjell på sør- og vestlandet, flørtar ho med levande ord i bedehus og meir eller mindre karismatiske frikyrkjer.

FRAMSTEGSPARTIET har ein heit korrekt observasjon av kyrkjetoppen og dei aktive i kyrkjelege styre og råd. Maktutgreiinga synte at medan andre elitar har gått til høgre, har kyrkjeeliten gått til venstre i det politiske landskapet. Opprop frå kristendommens sjefar og venner i vårt land har endra karakter.

Og dei blir bønnhøyrde. Før var prestar, biskopar og bedehusfolk bakstrevarske mørkemenn for dei kvinnetunge partia til venstre. Nå er dei på pilegrimsvandring til den opne folkekyrkja. I Vårt Land gjekk nestleiarane i Arbeidarpartiet og Senterpartiet, Hadia Tajik og Anne Beathe Tvinnereim, til åtak på regjeringa for å vera for lunken i favoriseringa av Den norske kyrka. Det er litt meir enn venta, sjølv om det kjem frå dei to mest stats- og velferdskyrkjevennlege partia.

Men nestleiar Kjersti Bergstø i SV var også med i troikaen. Det kan jo vera fordi SV er blitt eit prestetungt parti på jakt etter nye venner. Men det er jo minst like sannsynleg at dei tre har funne noko dei kan stå saman om å kritisera regjeringa for – og i tillegg tekkast Kristeleg Folkeparti. Det er litt som når Anniken Huitfeldt skal fornya sosialdemokratiet: Ho er Nato- og Stoltenberg-lojal og køyrer fram stridsvogner og kamphelikopter for å finna eit svakt punkt i regjeringas uklare forsvarsline.

Andreas Hompland er
sosiolog og skribent.