Gripen av Gaza
Etter det første besøket vart folket på kyststripa verande i hjartet til journalist Kjetil Lillesæter.
I 2019 hadde Kjetil Lillesæter skrivestove på takterrassen til ei sju etasjar høg blokk i Gaza by.
Foto: privat
Utanriks
peranders@dagogtid.no
Bileta frå krigen i Gaza no er smertefulle å sjå for alle, men for Kjetil Lillesæter har smerta ein ekstra dimensjon: Han har mange vener og kjende på den vesle kyststripa der bombene haglar og tusenvis av menneske er drepne dei siste vekene. Ålesundaren Lillesæter er mest kjend som livssynsjournalist for NRK Radio og har besøkt Gaza ei rekkje gonger gjennom ti år.
– Eg hadde vore i Israel fleire gonger før, medan Gaza hadde vore ein ukjend og litt skremmande stad for meg. Det var så få som reiste dit, og eg fann ut at eg ville skaffe meg førstehandskunnskap. Så vart eg kjend med folk der, og det var noko med dette området som greip meg. Etter første besøket kjende eg at eg måtte lære meir og fortelje meir om folket i Gaza, seier Lillesæter.
Han drog for første gong inn i Gaza i april 2009. Da var området framleis sterkt prega av den tre veker lange krigen mellom Hamas og Israel vinteren før, ein krig som kosta kring 1400 palestinarar og 13 israelarar livet.
– Eg skulle lage ein reportasje om hjelpearbeidet som Kirkens Nødhjelp dreiv i Gaza, og besøkte flyktningleiren Jabalya nord i Gaza. Det var ein leir i ordets rette forstand. Folk budde i telt fordi husa deira var øydelagde, seier Lillesæter.
I Jabalya møtte han ein gut på ti år som fortalde om opplevingane sine i krigen.
– Heimen hans var skadd av ein rakett, og familien hadde søkt tilflukt hos naboane. Der byrja guten å gråte. «Kvifor græt du», spurde faren. Guten fortalde kvifor: Han hadde gløymt å opne buret til undulaten så fuglen kunne flyge sin veg. Det var framleis kampar i området, men faren drog attende til huset og sleppte ut undulaten så sonen skulle slutte å gråte.
– Noko med den historia gjorde eit stort inntrykk på meg. Eg gjekk ut av teltet og visste at eg måtte kome attende. Frå 2009 til 2019 drog eg til Gaza åtte gonger, og på det meste var eg der i 4–5 veker av gongen. Eg skreiv òg ei masteravhandling om dei palestinske kristne i Gaza, seier Lillesæter.
No følgjer han dagleg med på dei dystre nyhenda frå krigen, og prøver å halde kontakt med vener og kjende i Gaza – i den grad det er mogleg. På desse tre sidene fortel Lillesæter om nokre av inntrykka sine frå det landet og folket han vart kjend med gjennom ti år, eit Gaza som no smuldrar opp i regnet av bomber og rakettar. Historiene hans er fortalde munnleg til Dag og Tid-journalist Per Anders Todal.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Utanriks
peranders@dagogtid.no
Bileta frå krigen i Gaza no er smertefulle å sjå for alle, men for Kjetil Lillesæter har smerta ein ekstra dimensjon: Han har mange vener og kjende på den vesle kyststripa der bombene haglar og tusenvis av menneske er drepne dei siste vekene. Ålesundaren Lillesæter er mest kjend som livssynsjournalist for NRK Radio og har besøkt Gaza ei rekkje gonger gjennom ti år.
– Eg hadde vore i Israel fleire gonger før, medan Gaza hadde vore ein ukjend og litt skremmande stad for meg. Det var så få som reiste dit, og eg fann ut at eg ville skaffe meg førstehandskunnskap. Så vart eg kjend med folk der, og det var noko med dette området som greip meg. Etter første besøket kjende eg at eg måtte lære meir og fortelje meir om folket i Gaza, seier Lillesæter.
Han drog for første gong inn i Gaza i april 2009. Da var området framleis sterkt prega av den tre veker lange krigen mellom Hamas og Israel vinteren før, ein krig som kosta kring 1400 palestinarar og 13 israelarar livet.
– Eg skulle lage ein reportasje om hjelpearbeidet som Kirkens Nødhjelp dreiv i Gaza, og besøkte flyktningleiren Jabalya nord i Gaza. Det var ein leir i ordets rette forstand. Folk budde i telt fordi husa deira var øydelagde, seier Lillesæter.
I Jabalya møtte han ein gut på ti år som fortalde om opplevingane sine i krigen.
– Heimen hans var skadd av ein rakett, og familien hadde søkt tilflukt hos naboane. Der byrja guten å gråte. «Kvifor græt du», spurde faren. Guten fortalde kvifor: Han hadde gløymt å opne buret til undulaten så fuglen kunne flyge sin veg. Det var framleis kampar i området, men faren drog attende til huset og sleppte ut undulaten så sonen skulle slutte å gråte.
– Noko med den historia gjorde eit stort inntrykk på meg. Eg gjekk ut av teltet og visste at eg måtte kome attende. Frå 2009 til 2019 drog eg til Gaza åtte gonger, og på det meste var eg der i 4–5 veker av gongen. Eg skreiv òg ei masteravhandling om dei palestinske kristne i Gaza, seier Lillesæter.
No følgjer han dagleg med på dei dystre nyhenda frå krigen, og prøver å halde kontakt med vener og kjende i Gaza – i den grad det er mogleg. På desse tre sidene fortel Lillesæter om nokre av inntrykka sine frå det landet og folket han vart kjend med gjennom ti år, eit Gaza som no smuldrar opp i regnet av bomber og rakettar. Historiene hans er fortalde munnleg til Dag og Tid-journalist Per Anders Todal.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.