Energi
Kunsten å lage ei stjerne
I teorien kan fusjonskraft sikre verda rein energi for all framtid. Men i praksis er det alt anna enn lett.
ITER-reaktoren i Frankrike er verdas største og dyraste forskingsprosjekt. Her skal hydrogenisotopar varmast opp til 150 millionar grader. Målet er at fusjonsreaktoren skal gje meir energi enn han brukar.
Foto: ITER
Lytt til artikkelen:
Gjennom nærare hundre år har kjernefysikarar drøymt om ei kraftforsyning bygd på atomfusjon. Om dette lukkast i ein kommersiell målestokk, kan det løyse energiproblemet ein gong for alle. Og om kostnaden blir overkomeleg, kan det føre til kolossale kutt i klimagassutsleppa.
Strevet etter å utnytte energien i atomfusjon har vore likna med jakta på den heilage gralen og med dei fåfengde forsøka til alkymistane på å lage gull av gråstein. Men ulikt alkymien er mekanismane i atomfusjon velkjende. Problemet er å få til denne prosessen i kontinuerleg drift og i stor skala, på eit vis som frigjer meir energi enn kraftverket får tilført.
Heilt sidan 1950-åra har det blitt hevda frå forskarhald at eit fusjonskraftverk er berre 30 år unna. Men dei siste åra har satsinga på fusjonsenergi vakse monaleg, og til og med tradisjonelle oljeselskap som Equinor (dei kallar seg energiselskap no) har putta pengar på utvikling av fusjonskraftverk.
Historia tilseier at ein skal vere varsam med å tru på fusjonsoptimistane. Er det annleis denne gongen?
Mange fordelar
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
