En politikk for det gode …
Jeg takker Kaj Skagen for hans ønske om en saklig debatt om en ministers retorikk og holdninger. Han retter kritikk mot mitt korte Facebook-innlegg (med kommentarer i VG og Dagsavisen) fordi jeg benytter ladete uttrykk i mitt forsøk på å advare mot frykt og konflikt i kjølvannet av et politisk lederskap. Jeg har voktet meg for å feste entydige merkelapper, men, ja, jeg advarer og med en provokativ brodd mot en risiko og tendens. Der har han rett.
Hvorfor gjorde jeg det?
En debatt bør ikke gå om hvem som er den slemmeste i klassen, det er den motsatte debatten vi ønsker oss – hvordan vi kan gjøre hverandre til bedre mennesker, tolerante og med gjensidig respekt i en tid hvor hatefull retorikk, brutalitet og vold eskalerer verden over. Hvorfor trekker jeg da selv frem ladete uttrykk som skaper opphisselse? For meg har det, over tid, bygget seg opp en forargelse, ja, sinne og frykt for hvordan politisk motivert språkbruk fører til kulde, og brutaliserer våre hverdagsliv. Politisk ledelse må gjennomføres med kraft og beslutningsstyrke, men må motiveres av en overordnet målsetting: Bestrebelsen etter et vennligere og mer åpent og inkluderende samfunn.
Det er fortsatt politisk takhøyde og toleranse i dette landet. Ministeren er ikke rasist eller fascist, men mange frykter at hennes retorikk over tid kan stimulere slike mørke krefter, skape frykt og splittelse. Dette er en synlig og truende utvikling i store deler av den vestlige verden. Det bør ikke skje hos oss uten at vi roper et rungende varsko.
Menneskelig sett er ministerens arbeidsfelt det mest følsomme av alle fordi hun arbeider for mennesker i ytterste nød og for toleranse for det som er annerledes. Fridtjof Nansens ledelse av flyktninge-arbeidet etter første verdenskrig, da hundretusener i krise ble hjulpet unna hungersnød og død, bør være vårt forbilde.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
