JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Samfunn

Den overkontrollerte læraren

Lærarane må ope diskutere heile stoda i skulen – ikkje berre løna.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
6203
20220909
6203
20220909

Kvifor streikar lærarane? Eg meiner sjølvsagt at lærarar bør få høgre løn, med dei krav til utdanning, utgifter og kompetanse som no er.

Men lærarløna burde absolutt vore knytt til ein diskusjon om skuleutviklinga. Det vi i dag høyrer mest om, er eleven og dei utfordringane elevane har. Det er forståeleg, men då må vi òg drøfte tilhøva til dei som skal ta seg av elevane. Her har det dei siste 25 åra vore omfattande endringar av arbeidsvilkåra.

«Medarbeidarsamtalar»

Invasjonar i elevens privatliv av lærarar som ikkje er faglærte psykologar eller sosionomar, er i dag vanleg i form av «relasjonsutviklande samtalar» – ei form for medarbeidarsamtale med eleven. Det vert på den måten lagt så stor vekt på kjensler i alle samanhengar at alle til slutt vert usikre.

For kven avgjer kva som er relevant, kor langt kan ein strekkje forståinga, og kvar går grensa mot fagleg vurdering? Når foreldre legg seg opp i vurderingane av borna sine, kva slag relasjonar utgjer dette? Tidlegare unngjekk ein personlege kjensler ved å diskutere emna i faget; tekstarbeid, religion og samfunnsfag fekk viktige roller som bindelekkar mellom det personlege og oppøvinga til offentleg tale. No oppmodar ein tvert om til å vrengje sjela i klassen eller overfor læraren.

Rapportering

Lærarar og rektorar er overkontrollerte med ein uendeleg serie av rapportar, evalueringar og registreringar, med kompliserte tildelingar av timar for ulike grupper elevar. Det faglege arbeidet er meir enn nokosinne innretta mot testar undervegs mot eksamen. Puggeskulen er gjeninnført; ein måler kva elevane hugsar, ikkje kva dei forstår.

Ei undersøking i 2015 synte at dårleg leiing var ein grunn til at lærarar slutta. Men læraren sjølv er arbeidsleiar og fri under ansvar til å gjere kva hen vil. Ein kan då lett kome overeins om arbeidsdeling. Men: Lærarar sensurerer og bind seg sjølve, noko diskusjonen om Samuel Paty-saka på ein ekstrem måte viste for eit par år sidan, då ein fransk lærar vart halshogd fordi han hadde snakka om Muhammed-karikaturane. Ein tilpassar seg så ein mistar fagleg identitet og initiativ.

Min idealskule skulle vere meir innretta på å forstå det samfunnet vi no lever i, fyrst og fremst. Vi treng lærarutdanningar som set folk i stand til å forstå grunnlaget for ny teknologi, nytt arbeidsliv, ny skriftkultur, nye berekningar, nye former for deltaking. Og for verda ikring oss.

Stadige reformer

Etter reformer som har avløyst kvarandre på lag kvart tiande år sidan 1980-åra, har vi ein trettenårig skule der born, unge og lærarar ofte ikkje utviklar heilskapsoversyn over kva dei held på med. Tendensen er faktisk i strid med intensjonen i gjeldande læreplan; faga lukkar seg inne om seg sjølve og prøver å sikre minimumskunnskapar, som så straks vert omdanna til maksimumskrav. For å nå krava utarbeider ein heile tida «manualar», forordningar for kva som må gjerast til kva tid. Jamvel oppfattar mange lærebøkene som autoritativt «pensum», endå det er fritt korleis ein arbeider for å nå læringsmåla.

Dette har eg helst krangla med norsklærarar om, så litt derifrå. Når ein reduserer all tekstanalyse til moralske døme der ein skal diskutere elevens oppleving og kjensler, og ein reduserer tekstane sjølve til døme på verkemiddel eller tidstypiske trekk, då kan ein godt bruke korte tekstar, ofte sterkt endra tekstar frå originalen. Dermed mistar teksten eigenverdi, og korttekstlesinga som leit etter fakta er forsterka i nettlesinga.

«Fagfornying»

Oppdagargleda er borte, for det ein skal hugse, er at der er gamle namn på nokre verkemiddel, til dømes, ikkje korleis noko verkar, eller kva eit middel er for noko, og kva teksten kan ha for rolle i kulturen. Tidlegare var norskfaget eit tenkjefag, og ein lærte detaljane gjennom heilskapen.

Tendensen er der i mange fag; ein ideologiserer fagets rolle. Men kva med bruken av til dømes historia, vert det drøfta i historiefaget, altså korleis vi i dag utnyttar historiske forteljingar, lærdommar, korleis vi lever i historisk skapte strukturar vi har ansvar for? Eller kva med rolla framandspråk og engelsk har fått i samfunnet, bør vi ikkje forstå henne betre – heller enn å okke oss over ytre påverknader?

Nyaste læreplanen, kalla «Fagfornyinga», gjer at tversgåande tema vert mest mogleg sosiale, men abstrakte: livsmeistring, psykisk helse, medborgarskap. Omdanninga av læringsutfordringane til oppleving og formidling av eigne kjensler motverkar arbeidet med å forstå at «kritisk tenking» er kritikk av eigne fordommar overtekne av kulturen. I staden kjem angsten for å seie eller skrive noko feil.

Den såkalla digitaliseringa av skulen er dei fleste stader ein vits. Utan nokon innsats for å setje lærarar i stand til å gje opplæring i kjeldeframhenting og -kritikk har ein lagt det som før gjekk føre seg med penn og papir, over på skjerm. Dermed har ein òg slukt ein behavioristisk pedagogikk for minnetrening.

Kahoot! er alle så glade for, og dei framhevar det som god meistring av det digitale, men i realiteten er det fleirsvarsoppgåver der ein øver seg på å svare rett, liksom all denne bruken av quizar for å avrunde timar.

Ikkje-skulsk verd

Der står då læraren og skal meir administrere enn organisere eit system som lite tek omsyn til ungdommens populærkultur eller utviklinga av arbeidslivet dei skal gjere teneste i gjennom 40 år etter skulen. Grunnskulelærarutdanningane gjer ein heltemodig innsats, men også der er det ikkje overveldande teikn på at ein skal unngå å isolere seg frå den ikkje-skulske verda. Skulen snakkar skulsk. Og lærarane har ikkje lært å analysere skriftkulturen, reknebehova, dei digitale utfordringane og knapt nok munnleg aktivitet, som det på ingen måte er semje om korleis ein skal arbeide med i skulen.

Ingen utanforståande forstår skulen lenger. Dette bør fagforeiningane for lærarane ta opp, i fullt monn, i alle sine fagorgan og så offentleg og høglydt som råd er. Før neste gong dei diskuterer løn.

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen er professor i lesevitskap ved Universitetet i Stavanger og fast skribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Kvifor streikar lærarane? Eg meiner sjølvsagt at lærarar bør få høgre løn, med dei krav til utdanning, utgifter og kompetanse som no er.

Men lærarløna burde absolutt vore knytt til ein diskusjon om skuleutviklinga. Det vi i dag høyrer mest om, er eleven og dei utfordringane elevane har. Det er forståeleg, men då må vi òg drøfte tilhøva til dei som skal ta seg av elevane. Her har det dei siste 25 åra vore omfattande endringar av arbeidsvilkåra.

«Medarbeidarsamtalar»

Invasjonar i elevens privatliv av lærarar som ikkje er faglærte psykologar eller sosionomar, er i dag vanleg i form av «relasjonsutviklande samtalar» – ei form for medarbeidarsamtale med eleven. Det vert på den måten lagt så stor vekt på kjensler i alle samanhengar at alle til slutt vert usikre.

For kven avgjer kva som er relevant, kor langt kan ein strekkje forståinga, og kvar går grensa mot fagleg vurdering? Når foreldre legg seg opp i vurderingane av borna sine, kva slag relasjonar utgjer dette? Tidlegare unngjekk ein personlege kjensler ved å diskutere emna i faget; tekstarbeid, religion og samfunnsfag fekk viktige roller som bindelekkar mellom det personlege og oppøvinga til offentleg tale. No oppmodar ein tvert om til å vrengje sjela i klassen eller overfor læraren.

Rapportering

Lærarar og rektorar er overkontrollerte med ein uendeleg serie av rapportar, evalueringar og registreringar, med kompliserte tildelingar av timar for ulike grupper elevar. Det faglege arbeidet er meir enn nokosinne innretta mot testar undervegs mot eksamen. Puggeskulen er gjeninnført; ein måler kva elevane hugsar, ikkje kva dei forstår.

Ei undersøking i 2015 synte at dårleg leiing var ein grunn til at lærarar slutta. Men læraren sjølv er arbeidsleiar og fri under ansvar til å gjere kva hen vil. Ein kan då lett kome overeins om arbeidsdeling. Men: Lærarar sensurerer og bind seg sjølve, noko diskusjonen om Samuel Paty-saka på ein ekstrem måte viste for eit par år sidan, då ein fransk lærar vart halshogd fordi han hadde snakka om Muhammed-karikaturane. Ein tilpassar seg så ein mistar fagleg identitet og initiativ.

Min idealskule skulle vere meir innretta på å forstå det samfunnet vi no lever i, fyrst og fremst. Vi treng lærarutdanningar som set folk i stand til å forstå grunnlaget for ny teknologi, nytt arbeidsliv, ny skriftkultur, nye berekningar, nye former for deltaking. Og for verda ikring oss.

Stadige reformer

Etter reformer som har avløyst kvarandre på lag kvart tiande år sidan 1980-åra, har vi ein trettenårig skule der born, unge og lærarar ofte ikkje utviklar heilskapsoversyn over kva dei held på med. Tendensen er faktisk i strid med intensjonen i gjeldande læreplan; faga lukkar seg inne om seg sjølve og prøver å sikre minimumskunnskapar, som så straks vert omdanna til maksimumskrav. For å nå krava utarbeider ein heile tida «manualar», forordningar for kva som må gjerast til kva tid. Jamvel oppfattar mange lærebøkene som autoritativt «pensum», endå det er fritt korleis ein arbeider for å nå læringsmåla.

Dette har eg helst krangla med norsklærarar om, så litt derifrå. Når ein reduserer all tekstanalyse til moralske døme der ein skal diskutere elevens oppleving og kjensler, og ein reduserer tekstane sjølve til døme på verkemiddel eller tidstypiske trekk, då kan ein godt bruke korte tekstar, ofte sterkt endra tekstar frå originalen. Dermed mistar teksten eigenverdi, og korttekstlesinga som leit etter fakta er forsterka i nettlesinga.

«Fagfornying»

Oppdagargleda er borte, for det ein skal hugse, er at der er gamle namn på nokre verkemiddel, til dømes, ikkje korleis noko verkar, eller kva eit middel er for noko, og kva teksten kan ha for rolle i kulturen. Tidlegare var norskfaget eit tenkjefag, og ein lærte detaljane gjennom heilskapen.

Tendensen er der i mange fag; ein ideologiserer fagets rolle. Men kva med bruken av til dømes historia, vert det drøfta i historiefaget, altså korleis vi i dag utnyttar historiske forteljingar, lærdommar, korleis vi lever i historisk skapte strukturar vi har ansvar for? Eller kva med rolla framandspråk og engelsk har fått i samfunnet, bør vi ikkje forstå henne betre – heller enn å okke oss over ytre påverknader?

Nyaste læreplanen, kalla «Fagfornyinga», gjer at tversgåande tema vert mest mogleg sosiale, men abstrakte: livsmeistring, psykisk helse, medborgarskap. Omdanninga av læringsutfordringane til oppleving og formidling av eigne kjensler motverkar arbeidet med å forstå at «kritisk tenking» er kritikk av eigne fordommar overtekne av kulturen. I staden kjem angsten for å seie eller skrive noko feil.

Den såkalla digitaliseringa av skulen er dei fleste stader ein vits. Utan nokon innsats for å setje lærarar i stand til å gje opplæring i kjeldeframhenting og -kritikk har ein lagt det som før gjekk føre seg med penn og papir, over på skjerm. Dermed har ein òg slukt ein behavioristisk pedagogikk for minnetrening.

Kahoot! er alle så glade for, og dei framhevar det som god meistring av det digitale, men i realiteten er det fleirsvarsoppgåver der ein øver seg på å svare rett, liksom all denne bruken av quizar for å avrunde timar.

Ikkje-skulsk verd

Der står då læraren og skal meir administrere enn organisere eit system som lite tek omsyn til ungdommens populærkultur eller utviklinga av arbeidslivet dei skal gjere teneste i gjennom 40 år etter skulen. Grunnskulelærarutdanningane gjer ein heltemodig innsats, men også der er det ikkje overveldande teikn på at ein skal unngå å isolere seg frå den ikkje-skulske verda. Skulen snakkar skulsk. Og lærarane har ikkje lært å analysere skriftkulturen, reknebehova, dei digitale utfordringane og knapt nok munnleg aktivitet, som det på ingen måte er semje om korleis ein skal arbeide med i skulen.

Ingen utanforståande forstår skulen lenger. Dette bør fagforeiningane for lærarane ta opp, i fullt monn, i alle sine fagorgan og så offentleg og høglydt som råd er. Før neste gong dei diskuterer løn.

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen er professor i lesevitskap ved Universitetet i Stavanger og fast skribent i Dag og Tid.

Puggeskulen er gjeninnført; ein måler
kva elevane hugsar, ikkje kva dei forstår.

Fleire artiklar

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Kultur

Den bortkomne Aasen-visa

Ungkaren Ivar Aasen (30) dikta ei ungkarsvise i 1843 som kom bort for Aasen-kjennarane og blei ei skillingsvise for folk flest.

Ottar Grepstad
SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

SKRIFTSTADEN. Ivar Aasen dikta truleg «Vise om Giftermaal» her på lensmannsgarden i Litlebergen nord for Bergen i 1843. Måla av M. Roti i 1899. Faksimile frå Jarle Bondevik og fleire (red.): Målsamlingar frå Bergens Stift av Ivar Aasen, 1995.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Kultur

Den bortkomne Aasen-visa

Ungkaren Ivar Aasen (30) dikta ei ungkarsvise i 1843 som kom bort for Aasen-kjennarane og blei ei skillingsvise for folk flest.

Ottar Grepstad
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.

Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB

KrigSamfunn
Morten A. Strøksnes

Alt dette var ikkje nødvendig

Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?

Foto: Terje Pedersen / NTB

Frå matfatetKunnskap
Siri Helle

Ferdigmiddag

Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon. 

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.

Foto: Jeff Dean / AP / NTB

KommentarSamfunn
Torbjørn L. Knutsen

Val på kanten av stupet?

– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal
Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Markeringa av den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2024 på Youngstorget i Oslo. Abida Raja heldt appell mot æreskriminalitet og kvinneundertrykking.

Foto: Javad Parsa

Samfunn

Den seigliva æresvalden

Debatten om æreskriminalitet er gamal. Framleis manglar dei heilskaplege løysingane, seier forfattaren Terje Bjøranger.

PernilleGrøndal

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis