«Tusen takk, Fritt Ord, for denne æren og for anerkjennelsen av mitt arbeid. Jeg er veldig stolt, men også ydmyk. Dette er en svært viktig bekreftelse på fotografiets dokumentariske kraft og en heder ikke bare til meg, men til alle fotografer som arbeider i verdens mer urolige områder.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ende opp med å tilbringe så mye tid i konflikt- og katastrofeområder. Jeg hadde nær sagt tvert imot. Jeg husker fra min egen barndom hvor redd jeg var for at det skulle bli krig i mitt eget land. Jeg hadde sågar med en setning i min faste aftenbønn om at det aldri måtte bli krig i Norge. Det var en farlig tid, med den kalde krigen og ikke minst Vietnamkrigen.

Vietnamkrigen var spesiell. For første gang fikk fotografer nærmest fri tilgang til slagmarken. Det gjorde at krigens gru kunne dokumenteres på en annen og sannere måte enn tidligere. Det brakte krigens meningsløse brutalitet inn i hjemmene til folk over hele verden.

De av oss som har levd en stund, husker fortsatt bildet tatt av AP-fotografen Nick Ut, av Kim Phuc, den ni år gamle jenten som naken og med store brannskader flykter fra Napalm-helvete. Eller bildet til Eddie Adams som viser den vietnamesiske politigeneralen Nguyen Loan, idet han henretter en mistenkt Viet Cong-soldat i sentrum av Saigon. Disse bildene var med på å snu den amerikanske opinionen mot krigen, og derved forkorte den og de lidelsene den medførte.

Amerikanske generaler klandret senere pressen for at USA tapte krigen. Det viser stillbildets enorme påvirkningskraft. Det er noe vi aldri må ta lett på, og vi må alltid være bevisst i forhold til hvordan vi bruker fotografiet i dagens virkelighet.

For i det hele tatt å få dokumentert konfliktene frem til slutten av forrige årtusen, var det helt nødvendig å ha egne fotografer til stede. Den gangen hadde vi en spesialkompetanse: Vi var de eneste som kunne ta et bilde, fremkalle filmen og få sendt resultatet hjem over en analog telefonlinje, slik at det kunne komme på trykk dagen etter. Slik er det ikke lenger.

Hver dag blir over 3 milliarder bilder lastet opp på sosiale medier. Også fra konflikter og katastrofer er billedtilfanget stort. Men i en tid med fake news, propaganda, manipulering og kunstig intelligens, hva kan vi stole på? Medienes viktigste kapital er troverdighet. Under krigen i Ukraina så flere store mediehus seg tvunget til å danne egne verifiseringsgrupper for å sikre at bilder og videoer faktisk viste det de hevdet å vise.

Uten dette arbeidet kunne det gått virkelig galt.

«Av og til kjennes det ut som det eneste rette å gjøre er å legge ned kameraet i en stille protest.»

Nettopp derfor er det ikke blitt mindre viktig å ha egne fotografer til stede. Tvert imot – det er viktigere enn noen gang tidligere. For også den enkelte fotografs viktigste kapital er troverdighet. Når jeg setter mitt navn under et fotografi, skal leserne kunne stole på at innholdet er korrekt, det trengs ikke ytterligere verifisering. Mitt navn skal være knyttet til sannhet. Det er en troverdighet som det tar mange år å bygge opp, men som kan ligge i ruiner ved et eneste feilgrep.

Blant annet av denne grunn bør fotografer holde seg til en svært høy etisk standard. For det er så mange vanskelige avgjørelser å ta, når en arbeider i konflikter og katastrofer.

Under krigen i Gaza i 2014 var flere hundre mennesker samlet i en skolegård i Beith Hanoun nord på Gazastripen. De ventet på et opphold i kamphandlingene for å bli evakuert. Så skjer det: En israelsk stridsvogn skyter fire granater som treffer skolegården. 13 mennesker ble drept, blant dem seks barn. Flere titalls mennesker ble såret.

De døde ble brakt til likhuset på Kamal Edwan-hospitalet i Beit Lahiya. Utenfor likhuset ventet et hundretalls pårørende. Inne i selve likhuset arbeidet 76 år gamle Ahmed Taroush. Hans jobb var å stelle de døde, å gjøre det hele så verdig som mulig, før de pårørende fikk se sine kjære.

Men når han har utført sitt vanskelige arbeid og dørene åpnes, er det ikke de pårørende som først slipper inn. Det er fotografene. Idet jeg kommer inn ser jeg ham varlig legge det yngste offeret ned på det kalde metallbordet. Det er åtte måneder gamle Suha Mosle. Hun og hennes mor ble begge drept mens Suha lå i morens armer.

Fotografene kjempet om plassen i det trange rommet, det hele føltes så uverdig. Hvorfor blir det slik? Vi er veldig klar over faren for å bli brukt i propagandaøyemed i alle væpnete konflikter, i dette tilfelle av Hamas.

Av og til kjennes det som det eneste rette å gjøre er å legge ned kameraet i en stille protest.

Det første offeret jeg fotograferte i denne krigen i 2014, var en fire år gammel jente som het Sarah. Hun ble drept av en granat sammen med sin far og onkel, på en lekeplass utenfor Rafah, byen som i disse dager venter på et angrep fra den israelske hæren.

Etter at kroppene ble hentet på likhuset av mannlige slektninger, ble de tatt med til familiens beskjedne hjem, for at også kvinnene skulle få ta farvel. Problemet var at det var så mange fotografer til stede at det var vanskelig for kvinnene å komme nær de døde. Det endte med at moren til lille Sarah ikke fikk tatt et siste farvel med sin døde datter.

Det var med vonde følelser jeg reiste tilbake til Gaza by den ettermiddagen. For med hvilken rett bryter vi inn i menneskers liv på et tidspunkt der de er som mest sårbare?

Er vi med på å øke belastningen, en belastning som kanskje allerede ligger i grenseland av hva et menneske er konstruert for å tåle?

Dette er tanker som alltid har fulgt meg når jeg har vært ute. Etisk sett balanserer man ofte på en knivsegg. Jeg håper bare inderlig at jeg alltid har falt ned på rett side. Jeg vil helst ikke mislike det jeg ser i speilet hver morgen.

Fotograf Harald Henden ved presidentpalasset den dagen Bagdad fall til soldatar frå USA.

Foto: Kim Riseth

Det har alltid vært viktig for meg å gjøre mitt beste for at mennesker jeg møter, skal beholde sin verdighet når jeg får lov å fotografere dem i livets kanskje vanskeligste situasjoner. Nettopp derfor har ofrenes navn vært svært viktige for meg. I en verden hvor konfliktene står i kø, er det så lett å redusere mennesker til statistikk, til nok et navnløst offer som få bryr seg om. Det viktigste som gir oss identitet, er navnet vårt. Vi er alle unike mennesker, vi er en mors sønn, et barns far, en brors søster. Få av oss er helt alene i verden, noen sitter kanskje tilbake i dyp sorg, volden påvirker så uendelig mange.

Det minste jeg da kan prøve på, er å la ofrene beholde sin humanitet, verdighet og identitet, selv inn i døden.

Det er ikke nødvendigvis så vanskelig å ta et effektivt fotografi i konflikter og katastrofer. Dramaet foregår gjerne rett foran deg. Men man må være i stand til å takle egne følelser og sanseinntrykk.

Spørsmålet er ikke om man føler frykt, for det gjør man i enkelte situasjoner. Spørsmålet er hvordan man håndterer den. Den kan ikke bli handlingslammende eller føre til at du opptrer irrasjonelt. Den må brukes til noe positivt, gjøre at man blir enda mer forsiktig.

For det er ganske mye man kan gjøre for å redusere risikoen. Den mest kjente krigsfotografen av alle, Robert Capa, sa en gang: «For langt unna og du får ikke noe bilde. For nær og du er ikke i live til å ta det.» Det kan være en hårfin balansegang.

Jeg har alltid vært opptatt av å redusere risikoen så mye som mulig, både for meg selv og mine kolleger. Intet fotografi er verdt en skade eller død. Når mine foresatte i VG har vist meg den tilliten det er å sende meg ut, er det å komme levende tilbake det minste jeg kan gjøre!

Men ved en anledning trodde jeg at jeg hadde tatt et feil valg.

Tidlig om morgenen en dag i april i 2003 satt jeg, sammen med kollega Kim Riseth, i et pansret amerikansk personellkjøretøy i utkanten av Bagdad. Og jeg var så redd at jeg var fysisk kvalm.

Dagen før hadde amerikanerne kjørt et såkalt ’thunder run’ inn mot den irakiske hovedstaden. Det betyr at en gruppe bestående av stridsvogner, pansrede kampvogner og andre kjøretøy kjører mot fiendens linjer for å tiltrekke seg ild. Soldatene prøver å få en forståelse av hva som venter ved en større offensiv. Dette ’thunder run-et’ møtte hardere motstand enn forventet. Den ettermiddagen fotograferte jeg sårede amerikanske soldater som ble fløyet ut til feltsykehuset, som var satt opp der vi oppholdt oss.

Senere samme ettermiddag holdt oberst Perkins en briefing hvor han fortalte at han ville gjøre et angrep på Bagdad tidlig neste morgen. Kim og jeg fikk tilbud om å være med.

Den kvelden brukte jeg flere timer på å vurdere sikkerheten. Vi kunne ikke ringe hjem og rådføre oss med våre overordnede. Det kunne bli snappet opp av irakerne. Det vi hadde blitt enige om før vi dro hjemmefra, var at vi ikke nødvendigvis skulle være de første til å dra inn i Bagdad. To andre journalister, Julio Parrado fra spanske El Mundo og Christian Liebig fra tyske Focus Magasin, vurderte det som for farlig å bli med inn, de ble igjen i leiren.

Men til slutt sa jeg ja, vi gjør det.Men da vi i grålysningen satt i det pansrede kjøretøyet med åpen takluke, var jeg fryktelig redd for at jeg hadde tatt en gal avgjørelse. Hadde jeg kunnet ombestemme meg på det tidspunktet, hadde jeg gjort det.

Jeg har ikke så mange bilder fra turen inn til Saddams palass. Jeg var livredd for at noe skulle gå galt, redd for at noe skulle skje med Kim. Så jeg holdt meg for det meste i skjul nede i kjøretøyet.

Noen timer senere får oberst Perkins en briefing over radio fra stedet vi hadde forlatt i grålysningen. En irakisk rakett hadde truffet hovedkvarteret. To amerikanske soldater ble drept. For meg har alle menneskeliv samme verdi. Men jeg kan ikke legge skjul på at det verste for meg akkurat da var at de to journalistene som hadde vurdert det som for farlig å dra inn i Bagdad, Julio og Christian, også ble drept momentant. Hadde Kim og jeg tatt samme avgjørelse, ville samme skjebne ha rammet oss.

Det er et sitat fra Michael Herrs bok fra Vietnamkrigen, Dispatches, som beskriver det best: ’Jeg er ikke så veldig redd for den kulen som har mitt navn på, for den er det ganske mye jeg kan gjøre for å unngå. Den kulen jeg virkelig frykter, er den med adresse ‘til den det måtte angå’.’

Til syvende og sist er det skjebnen og tilfeldighetene som avgjør.

Igjen – tusen takk, Fritt Ord, dere har gjort dette til en av de beste dagene i mitt liv.»

Harald Henden

Talen som prisvinnar og VG-fotograf Harald Henden heldt ved tildelinga av Fritt Ords Pris
i Operaen 7. mai 2024.

Les også talen som Fritt Ords styreleiar Grete Brochmann heldt ved utdelinga 7. mai 2024 her.