Reportasje
    Gamal soge og ny glans
    Ny-Hellesund i Agder var eit høgst levande samfunn fram til 1960-talet. Heldigvis tok huseigarane tak før det vart vonlaust mykje å vøle.
    
    
        I Ny-Hellesund ligg husa der det var plass, ved sjøen og ofte med retning etter berga bak dei. Terrenget regulerte på ein tiltalande måte. Renneholmen har to midtgangshus, til høgre eit frå tidleg 1800-tal og til venstre eit frå 1850-åra.
        Alle foto: Erik Solheim
    
        
 
                        
                        
                        
                        
                        
    
    
    Den blømande perioden for det vesle samfunnet Ny-Hellesund, ei uthamn i Søgne, sørvest for Kristiansand, var i seglskutetida, frå siste halvdel av 1600-talet og fram mot 1890. I 1865 budde det 225 menneske i 50 huslydar her. Etterpå minka folketalet gradvis.
Uthamner var det fleire av langs Agder-kysten og Rogaland. Dette var naudhamner som skipa kunne søkje til – om dei nådde fram – når vind og grov sjø gjorde havet utrygt. Ny-Hellesund er den som har mest igjen av eldre bygningar og andre kulturminne. Ho var i tillegg den største. Nokre av dei eldste husa – dei er frå 1700-talet – står framleis i god stand.
I 2016 vart det meste av tre sentrale øyar – Monsøyna, Kapelløya og Helgøya – og heile Renneholmen freda av Riksantikvaren, 300 dekar på land og 170 på sjøen. 72 eigedomar er lista opp i vedtaket. Vår statlege autoritet på kulturminnevern gav denne uthamna status som «nasjonal verdi». Ikkje berre er hus og kaier og andre byggverk freda, men også slikt som boltar for båtfeste rundt om i knausane. Vedlikehaldet av bygningar skal i materialbruk og handverk følgje skikken som rådde då husa kom opp.
Berga styrte bygginga
Husa som folket budde i, har éi høgd, nokre to, med loft over. Langs sjøen står dei berre litt over flodmålet, med inngangen midt på langveggen mot kaia. Bryggje måtte alle ha, for einaste tilkomsten var med båt. Men frå huset til sjøen er flatene smale. Dei kunne ikkje ta for mykje plass når mange seglskuter var ute etter ly for vinden. Ut att i open sjø måtte folk dra skipa med handemakt.
Husa står der det var plass nok. Der er ikkje teikn til at dei har prøvt å sprengje berg for å byggje større enn det som sjølve grunnfjellet gav plass til. Murar av stein held husa så vidt oppe over marka. Dei fleste ligg fint til nede mellom kollar og knausar. Det ser så inderleg rett ut at berga styrte bygginga.
    
                        
    
        
                    
            
                
Digital tilgang – heilt utan binding
                Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.