Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

Viborgs skjebne

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
2734
20210827
2734
20210827

Historie

Jeg stusset litt ved lesningen av siste Dag og Tid over at ingen hadde stilt spørsmål ved det Hallvard Hegna skrev (Dag og Tid 13. august) om Viborgs skjebne etter Vinterkrigen. Hegna informerte at byen ikke ble avstått til Sovjetunionen i 1940, men «gjekk tapt i den neste fredsavtalen».

Vel, det er nok av kilder som forteller oss at Viborg gikk tapt etter Vinterkrigen, men her skal jeg bare vise til den finske utstedelsen av tre frimerker i 1941 – altså i Fortsettelseskrigen – som markerte gjenerobringen av Karelens hovedstad, «vanha iloinen Viipuri,» gamle gledelige Viborg. Mulig at herr Hegna har en mer nyansert eller finurlig forståelse av dette med Viborg, og det vil jeg sette pris på å høre noe om. Videre var Stalins tilbud om et større areal av land i bytte for Det karelske neset kanskje ikke helt så sjenerøst som man får inntrykk av, siden det stort sett bare besto av villmark. Neset, derimot, var et veldrevet jordbruksområde og godt befolket. Merkelig var det også at Stalin skal ha vært så fremsynt som Mannerheim-sitatet antyder, siden han skal ha vært omtrent den siste i Sovjetunionens ledelse som skjønte at Tyskland virkelig hadde gått til angrep i 1941.

Åsulv Edlands innlegg (20. august) var interessant lesning, men det dreide seg om en historikk som jeg trodde var alminnelig godt kjent i dette land. Han påpeker at nordmenn kan lite om Finlands historie, men jeg har ofte lurt på hvor mye de nordiske land virkelig kjenner til hverandres historie. Min innfallsvinkel hva angår dette, er litt personlig; som britisk statsborger har jeg erfart at engelskmenn, walisere, skotter og irlendinger kjenner svært lite til hverandres historie der i øyriket. Hver av disse eier en historie som er annerledes enn de andres og like innholdsrik som historien til de fleste uavhengige stater rundt omkring.

Men, tilbake til Finland: En kunne kanskje påstå at Finland på en måte vant krigen, i den forstand at landet bevarte sin selvstendighet. Skal vi tro hva amerikaneren Jared Diamond skriver i boken Upheaval (2019), så viste det seg at da de russiske arkivene ble gjort tilgjengelig på 1990-tallet, hadde Sovjetunionen opprinnelig til hensikt å overta Finland og innlemme landet i deres maktområde på akkurat samme måte som de gjorde med de baltiske republikkene. Stalins krigsplan, ifølge Diamond, var å innta Helsinki i løpet av de første to ukene av Vinterkrigen. Det skjedde ikke, og det faktum at Finland overlevde, var en stor seier i seg selv.

Hva angår Viborg, er det flere grunner til at vi skulle ha litt mer kunnskap om byen – Nordens største sjøslag var i Viborgbukten i 1790, og Nordens største kamphandling var Tali-Ihantala ikke langt fra byen i 1944.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Historie

Jeg stusset litt ved lesningen av siste Dag og Tid over at ingen hadde stilt spørsmål ved det Hallvard Hegna skrev (Dag og Tid 13. august) om Viborgs skjebne etter Vinterkrigen. Hegna informerte at byen ikke ble avstått til Sovjetunionen i 1940, men «gjekk tapt i den neste fredsavtalen».

Vel, det er nok av kilder som forteller oss at Viborg gikk tapt etter Vinterkrigen, men her skal jeg bare vise til den finske utstedelsen av tre frimerker i 1941 – altså i Fortsettelseskrigen – som markerte gjenerobringen av Karelens hovedstad, «vanha iloinen Viipuri,» gamle gledelige Viborg. Mulig at herr Hegna har en mer nyansert eller finurlig forståelse av dette med Viborg, og det vil jeg sette pris på å høre noe om. Videre var Stalins tilbud om et større areal av land i bytte for Det karelske neset kanskje ikke helt så sjenerøst som man får inntrykk av, siden det stort sett bare besto av villmark. Neset, derimot, var et veldrevet jordbruksområde og godt befolket. Merkelig var det også at Stalin skal ha vært så fremsynt som Mannerheim-sitatet antyder, siden han skal ha vært omtrent den siste i Sovjetunionens ledelse som skjønte at Tyskland virkelig hadde gått til angrep i 1941.

Åsulv Edlands innlegg (20. august) var interessant lesning, men det dreide seg om en historikk som jeg trodde var alminnelig godt kjent i dette land. Han påpeker at nordmenn kan lite om Finlands historie, men jeg har ofte lurt på hvor mye de nordiske land virkelig kjenner til hverandres historie. Min innfallsvinkel hva angår dette, er litt personlig; som britisk statsborger har jeg erfart at engelskmenn, walisere, skotter og irlendinger kjenner svært lite til hverandres historie der i øyriket. Hver av disse eier en historie som er annerledes enn de andres og like innholdsrik som historien til de fleste uavhengige stater rundt omkring.

Men, tilbake til Finland: En kunne kanskje påstå at Finland på en måte vant krigen, i den forstand at landet bevarte sin selvstendighet. Skal vi tro hva amerikaneren Jared Diamond skriver i boken Upheaval (2019), så viste det seg at da de russiske arkivene ble gjort tilgjengelig på 1990-tallet, hadde Sovjetunionen opprinnelig til hensikt å overta Finland og innlemme landet i deres maktområde på akkurat samme måte som de gjorde med de baltiske republikkene. Stalins krigsplan, ifølge Diamond, var å innta Helsinki i løpet av de første to ukene av Vinterkrigen. Det skjedde ikke, og det faktum at Finland overlevde, var en stor seier i seg selv.

Hva angår Viborg, er det flere grunner til at vi skulle ha litt mer kunnskap om byen – Nordens største sjøslag var i Viborgbukten i 1790, og Nordens største kamphandling var Tali-Ihantala ikke langt fra byen i 1944.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Eystein Hanssen då han talte på LOs representantskapsmøte i 2020, første gong Forfatterforbundet var med som eige LO-forbund.

Eystein Hanssen då han talte på LOs representantskapsmøte i 2020, første gong Forfatterforbundet var med som eige LO-forbund.

Foto: Vidar Ruud / NTB

KommentarSamfunn

Forfatterforbundet på ranstokt

Kanskje skulle Forfatterforbundet ha noko å vise til før dei speler ut grådigskapen sin. Som ei byrjing kunne dei offentleggjere medlemslista.

Jan H. Landro
Eystein Hanssen då han talte på LOs representantskapsmøte i 2020, første gong Forfatterforbundet var med som eige LO-forbund.

Eystein Hanssen då han talte på LOs representantskapsmøte i 2020, første gong Forfatterforbundet var med som eige LO-forbund.

Foto: Vidar Ruud / NTB

KommentarSamfunn

Forfatterforbundet på ranstokt

Kanskje skulle Forfatterforbundet ha noko å vise til før dei speler ut grådigskapen sin. Som ei byrjing kunne dei offentleggjere medlemslista.

Jan H. Landro
Bjørn Rasmussen vaks opp blant dyr – ikkje minst hestar. Det har forma forfattarskapet hans.

Bjørn Rasmussen vaks opp blant dyr – ikkje minst hestar. Det har forma forfattarskapet hans.

Foto: Frida Gregersen

LitteraturKultur

I fri dressur

Når vi endeleg får lese kontroversielle Bjørn Rasmussen på norsk, handlar det om ei hestejente. Men skinnet bedrar.

Marita Liabø
Bjørn Rasmussen vaks opp blant dyr – ikkje minst hestar. Det har forma forfattarskapet hans.

Bjørn Rasmussen vaks opp blant dyr – ikkje minst hestar. Det har forma forfattarskapet hans.

Foto: Frida Gregersen

LitteraturKultur

I fri dressur

Når vi endeleg får lese kontroversielle Bjørn Rasmussen på norsk, handlar det om ei hestejente. Men skinnet bedrar.

Marita Liabø

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis