Vi må se begge parters bidrag
I et innlegg 10. mai ba jeg Halvor Tjønn dokumentere sine påstander (26. april) om at Putin aldri har vist seg interessert i fred, og at russerne må stoppes i Ukraina fordi det handler om Vestens trygghet.
I sitt innlegg 16. mai unnlater Tjønn å gi et begrunnet svar. I stedet hevder han at jeg mener Ukraina har ønsket krig, og at jeg forveksler aggressoren med den som forsvarer seg – på linje med de som forsvarte Hitler i 1939(!). Hvor har han dette fra?
Videre hevder han jeg ikke har forstått at tyranner forgriper seg på stater som er for svake til å forsvare seg. (Min forståelse er at stormakter, det være seg diktaturer eller demokratier, herser med svakere stater i sine «interessesfærer» og av og til langt utenfor.) Men dette er på siden av saken.
Ukraina har fra tid til annen forsøkt seg med diplomati for å bremse aggresjonen, skriver Tjønn. Men det har, som jeg skrev, faktisk også russerne – før og etter februar 2022, faktisk også etter Majdan i 2013/2014. Og en viss fremgang var det jo i og med Minsk-avtalene. Russlands avtaleutkast av 17. desember 2021 til USA og Nato var et forhandlingsutspill som ble arrogant oversett. (Tjønn hevder at utkastet krevde alle Nato-medlemmer tatt inn i alliansen i 1997 eller senere kastet ut av alliansen. Hvor i utkastet står det?) Vi må se begge parters bidrag til eskaleringen frem til dagens krig, skal vi få bildet rett.
Jeg mener Tjønn gjør tre feil når han skriver om fred i Ukraina.
For det første: Feilen med å fordømme uten å gjøre forsøk på å forstå. Russland er aggressoren, skriver Tjønn. Få vil være uenige i det. Men i stedet for å stoppe der, bør vi stille spørsmålet «hvorfor»? Uten forståelse av partenes persepsjon og interesser er det vanskelig å finne gode løsninger.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
