Krigen i Ukraina

Jon Lund Hansen

I et innlegg 10. mai ba jeg Halvor Tjønn dokumentere sine påstander (26. april) om at Putin aldri har vist seg interessert i fred, og at russerne må stoppes i Ukraina fordi det handler om Vestens trygghet.

I sitt innlegg 16. mai unnlater Tjønn å gi et begrunnet svar. I stedet hevder han at jeg mener Ukraina har ønsket krig, og at jeg forveksler aggressoren med den som forsvarer seg – på linje med de som forsvarte Hitler i 1939(!). Hvor har han dette fra?

Videre hevder han jeg ikke har forstått at tyranner forgriper seg på stater som er for svake til å forsvare seg. (Min forståelse er at stormakter, det være seg diktaturer eller demokratier, herser med svakere stater i sine «interessesfærer» og av og til langt utenfor.) Men dette er på siden av saken.

«Tjønn er ensidig opptatt av Putins person og neglisjerer viktige historiske og samtidige situasjonsvariabler.»

Ukraina har fra tid til annen forsøkt seg med diplomati for å bremse aggresjonen, skriver Tjønn. Men det har, som jeg skrev, faktisk også russerne – før og etter februar 2022, faktisk også etter Majdan i 2013/2014. Og en viss fremgang var det jo i og med Minsk-avtalene. Russlands avtaleutkast av 17. desember 2021 til USA og Nato var et forhandlingsutspill som ble arrogant oversett. (Tjønn hevder at utkastet krevde alle Nato-medlemmer tatt inn i alliansen i 1997 eller senere kastet ut av alliansen. Hvor i utkastet står det?) Vi må se begge parters bidrag til eskaleringen frem til dagens krig, skal vi få bildet rett.

Jeg mener Tjønn gjør tre feil når han skriver om fred i Ukraina.

For det første: Feilen med å fordømme uten å gjøre forsøk på å forstå. Russland er aggressoren, skriver Tjønn. Få vil være uenige i det. Men i stedet for å stoppe der, bør vi stille spørsmålet «hvorfor»? Uten forståelse av partenes persepsjon og interesser er det vanskelig å finne gode løsninger.

For det andre: Fokuset på personen Putin. Lee Ross (1977) lanserte begrepet «den fundamentale attribusjonsfeil» – det å forstå årsakene til en hendelse kun ut fra de involverte personenes tanker og handlinger og samtidig overse situasjonens betydning for det som skjer. USAs brutte løfter til Gorbatsjov og Vestens ekspansjon i form av Nato-utvidelser og kriger mot Russland-vennlige stater som Serbia, Irak, Libya og Syria representerer en relevant kontekst.

Tjønn er ensidig opptatt av Putins person og neglisjerer viktige historiske og samtidige situasjonsvariabler.

For det tredje: Avvisningen av fredsforhandlinger. God forhandlingsteori (f.eks. Fisher, Ury & Patton 2011) tilsier at forhandlinger er å foretrekke uansett hva man måtte mene om motparten, så lenge man ikke har et absolutt overtak eller en bedre løsning (BATNA – best alternative to a negotiated agreement).

Det er bare tre mulige utganger på Ukraina-krigen: kapitulasjon fra den ene parten, en uavsluttet krig langs frontlinjen eller fremforhandlet fred. Med et stort lager av dødelige våpen vil Russland ikke kapitulere. En uavsluttet krig er for forferdelig, ukrainerne har lidd nok. En fremforhandlet (ikke ideell) fred er beste alternativ.

Og faren for eskalering til storkrig vokser for hver dag.

Jon Lund Hansen er psykolog.