JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

«Vi må lete andre steder enn i læreplanene, dersom vi skal finne de viktigste årsakene til tilbakegangen i PISA-undersøkelsen.»

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Man må ha mye kunnskap for å oppnå den kompetansen som beskrives i læreplanene, skriv Kristin Clemet.

Man må ha mye kunnskap for å oppnå den kompetansen som beskrives i læreplanene, skriv Kristin Clemet.

Gorm Kallestad / NTB

Man må ha mye kunnskap for å oppnå den kompetansen som beskrives i læreplanene, skriv Kristin Clemet.

Man må ha mye kunnskap for å oppnå den kompetansen som beskrives i læreplanene, skriv Kristin Clemet.

Gorm Kallestad / NTB

3503
20240223
3503
20240223

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Skule

Vidar B. Skretting er en av dem som mener å vite hvorfor Norge, og antagelig også andre land, gjør det dårlig i den siste PISA-undersøkelsen (Dag og Tid 2. februar).

Han mener at det skyldes at vi for 18 år siden gikk over fra kunnskapsbaserte til kompetansebaserte læreplaner, og at vi ikke tok et oppgjør med den progressive pedagogikken.

Han klandrer ikke politikerne, for også forskerne gikk inn for dette, men han mener at forskningen var for dårlig.

Skretting berører generelt et helt selvsagt poeng: Når vi fører kunnskapsbasert politikk, må vi basere oss på den beste kunnskapen vi til enhver tid har, og til det som fagfolk oppfatter som beste praksis.

Det betyr ikke at det ikke kommer ny kunnskap, eller at ikke omgivelsene endres og skaper nye utfordringer og behov. Debatten vi i dag har om for eksempel mobilbruk og skjerm i skolen, var hverken aktuell eller mulig å forutse tidlig på 2000-tallet.

Samtidig trekker Skretting, etter min mening, altfor enkle og spekulative konklusjoner, både om hvordan læreplanene ble endret i 2006, og hvilken betydning endringene har hatt.

«Det er kunstig å hevde at kompetanse står i motsetning til kunnskap.»

Læreplanene er blitt mer kompetansebaserte. Det er et resultat av en samfunnsutvikling som har gjort skolen langt viktigere for menneskers mulighet til å bli integrert i samfunns- og arbeidsliv. Men det er kunstig, etter min oppfatning, å hevde at kompetanse står i motsetning til kunnskap. Man må ha mye kunnskap for å oppnå den kompetansen som beskrives i læreplanene.

Jeg er også uenig med Skretting i at det ikke ble tatt et oppgjør med det han kaller «den progressive pedagogikken» tidlig på 2000-tallet.

Den gangen var det en bred debatt både om fenomenet «ansvar for egen læring» og om læreplanenes krav til lærerne om å bruke reformpedagogiske metoder, og om hvordan dette hadde feilet.

«Ansvar for egen læring» ble av mange tolket til at læreren skulle avstå fra å styre og lede, og at elevene skulle overlates til seg selv, men det går selvsagt ikke. Det er heller ikke mulig å gjennomføre prosjektarbeid på en god måte, dersom de fysiske forutsetningene ikke er til stede eller lærerne mangler kompetanse.

Jeg tror de fleste som deltok i debatten den gangen, oppfattet Kunnskapsløftet som et oppgjør med ideen om «ansvar for egen læring» og (kravene til) progressiv pedagogikk.

Men selv om jeg er uenig med Skretting, mener jeg at han berører et interessant tema. Utformingen av læreplaner reiser nemlig alltid en lang rekke viktige spørsmål:

Hvor detaljerte eller overordnede skal læreplanene være? Skal de fylles med mål eller krav til bestemte aktiviteter? I hvilken grad skal de vektlegge ferdigheter, kompetanse og kunnskap? Hvor stor autonomi skal lærere, skoler og skoleeiere ha, for eksempel når det gjelder pedagogiske metoder? Og ikke minst: Hvem skal ha innflytelse på hvordan læreplanene skal være, og hvem skal til slutt «vedta» dem?

Dette er viktige spørsmål som alltid må diskuteres når læreplanene skal endres.

Selv tror jeg likevel at vi må lete andre steder enn i læreplanene, dersom vi skal finne de viktigste årsakene til tilbakegangen i PISA-undersøkelsen.

Jeg tror det handler mest om ledelse og styringen av skolen og om kvaliteten på det pedagogiske arbeidet.

Kristin Clemet er leiar i Civita og tidlegare utdannings- og
forskingsminister (H).

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Skule

Vidar B. Skretting er en av dem som mener å vite hvorfor Norge, og antagelig også andre land, gjør det dårlig i den siste PISA-undersøkelsen (Dag og Tid 2. februar).

Han mener at det skyldes at vi for 18 år siden gikk over fra kunnskapsbaserte til kompetansebaserte læreplaner, og at vi ikke tok et oppgjør med den progressive pedagogikken.

Han klandrer ikke politikerne, for også forskerne gikk inn for dette, men han mener at forskningen var for dårlig.

Skretting berører generelt et helt selvsagt poeng: Når vi fører kunnskapsbasert politikk, må vi basere oss på den beste kunnskapen vi til enhver tid har, og til det som fagfolk oppfatter som beste praksis.

Det betyr ikke at det ikke kommer ny kunnskap, eller at ikke omgivelsene endres og skaper nye utfordringer og behov. Debatten vi i dag har om for eksempel mobilbruk og skjerm i skolen, var hverken aktuell eller mulig å forutse tidlig på 2000-tallet.

Samtidig trekker Skretting, etter min mening, altfor enkle og spekulative konklusjoner, både om hvordan læreplanene ble endret i 2006, og hvilken betydning endringene har hatt.

«Det er kunstig å hevde at kompetanse står i motsetning til kunnskap.»

Læreplanene er blitt mer kompetansebaserte. Det er et resultat av en samfunnsutvikling som har gjort skolen langt viktigere for menneskers mulighet til å bli integrert i samfunns- og arbeidsliv. Men det er kunstig, etter min oppfatning, å hevde at kompetanse står i motsetning til kunnskap. Man må ha mye kunnskap for å oppnå den kompetansen som beskrives i læreplanene.

Jeg er også uenig med Skretting i at det ikke ble tatt et oppgjør med det han kaller «den progressive pedagogikken» tidlig på 2000-tallet.

Den gangen var det en bred debatt både om fenomenet «ansvar for egen læring» og om læreplanenes krav til lærerne om å bruke reformpedagogiske metoder, og om hvordan dette hadde feilet.

«Ansvar for egen læring» ble av mange tolket til at læreren skulle avstå fra å styre og lede, og at elevene skulle overlates til seg selv, men det går selvsagt ikke. Det er heller ikke mulig å gjennomføre prosjektarbeid på en god måte, dersom de fysiske forutsetningene ikke er til stede eller lærerne mangler kompetanse.

Jeg tror de fleste som deltok i debatten den gangen, oppfattet Kunnskapsløftet som et oppgjør med ideen om «ansvar for egen læring» og (kravene til) progressiv pedagogikk.

Men selv om jeg er uenig med Skretting, mener jeg at han berører et interessant tema. Utformingen av læreplaner reiser nemlig alltid en lang rekke viktige spørsmål:

Hvor detaljerte eller overordnede skal læreplanene være? Skal de fylles med mål eller krav til bestemte aktiviteter? I hvilken grad skal de vektlegge ferdigheter, kompetanse og kunnskap? Hvor stor autonomi skal lærere, skoler og skoleeiere ha, for eksempel når det gjelder pedagogiske metoder? Og ikke minst: Hvem skal ha innflytelse på hvordan læreplanene skal være, og hvem skal til slutt «vedta» dem?

Dette er viktige spørsmål som alltid må diskuteres når læreplanene skal endres.

Selv tror jeg likevel at vi må lete andre steder enn i læreplanene, dersom vi skal finne de viktigste årsakene til tilbakegangen i PISA-undersøkelsen.

Jeg tror det handler mest om ledelse og styringen av skolen og om kvaliteten på det pedagogiske arbeidet.

Kristin Clemet er leiar i Civita og tidlegare utdannings- og
forskingsminister (H).

Emneknaggar

Fleire artiklar

Gravfølgjet for Mohammad Mahdi Ammar og Abbas Fadel Yassin, båe drepne av eksploderande personsøkjarar i Beirut. Ammar er son til ein framståande medlem av Hizbollah-rørsla.

Gravfølgjet for Mohammad Mahdi Ammar og Abbas Fadel Yassin, båe drepne av eksploderande personsøkjarar i Beirut. Ammar er son til ein framståande medlem av Hizbollah-rørsla.

Foto: Mohamed Azakir / Reuters / NTB

KommentarSidene 2-3

Krig med personsøkjarar i folkerettsleg gråsone

Kvelden før personsøkjaråtaket endra Israels krigskabinett målsetjingane med krigen i nord. Ei eskalering låg derfor i kjømda.

Cecilie Hellestveit
Gravfølgjet for Mohammad Mahdi Ammar og Abbas Fadel Yassin, båe drepne av eksploderande personsøkjarar i Beirut. Ammar er son til ein framståande medlem av Hizbollah-rørsla.

Gravfølgjet for Mohammad Mahdi Ammar og Abbas Fadel Yassin, båe drepne av eksploderande personsøkjarar i Beirut. Ammar er son til ein framståande medlem av Hizbollah-rørsla.

Foto: Mohamed Azakir / Reuters / NTB

KommentarSidene 2-3

Krig med personsøkjarar i folkerettsleg gråsone

Kvelden før personsøkjaråtaket endra Israels krigskabinett målsetjingane med krigen i nord. Ei eskalering låg derfor i kjømda.

Cecilie Hellestveit
Laila Goody, Maria Ómarsdóttir Austgulen, Trond Espen Seim og John Emil Jørgenrud i nachspielet frå helvete som stykket til Edward Albee blir kalla.

Laila Goody, Maria Ómarsdóttir Austgulen, Trond Espen Seim og John Emil Jørgenrud i nachspielet frå helvete som stykket til Edward Albee blir kalla.

Foto: Erika Hebbert

TeaterMeldingar
Jan H. Landro

Sterkt om livsløgn og overleving

Gode skodespelar­prestasjonar i intens kamp på liv og død.

Den nye statsministeren i Frankrike, Michel Barnier, blir klappa inn av den utgåande, Gabriel Attal, i ein seremoni på Hôtel Matignon i Paris 5. september.

Den nye statsministeren i Frankrike, Michel Barnier, blir klappa inn av den utgåande, Gabriel Attal, i ein seremoni på Hôtel Matignon i Paris 5. september.

Foto: Stephane De Sakutin / Reuters / NTB

KommentarSamfunn
Bjørn Kvalsvik Nicolaysen

Ny statsminister med gjeld, utan budsjett

No lyt alt skje raskt i fransk politikk for å avverje nye kriser.

Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl på veg til pressetreffet om motarbeiding av kriminalitet. Også statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum deltok.

Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl på veg til pressetreffet om motarbeiding av kriminalitet. Også statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum deltok.

Foto: Thomas Fure / NTB

Samfunn
Sofie May Rånes

– No ser me effekten av færre politifolk

Det er mykje regjeringa kunne gjort som dei ikkje har gjort. Me er ikkje imponerte, seier Helge André Njåstad (FrP).

Då nordmennene kom til Færøyane, eller Fårøyane, rundt 800 var «hagane fulle av sau, som irane hadde ale upp, bergi tekte med fugl, nøgdi med rekved til husbyggjing, fisk og kval utanfor døri og vetrar so milde at sau og hest levde ute», skreiv landsfaderen Jóannes Patursson i boka Frå Færøyane i 1925.  I dag er det om lag 70.000 sauer som går fritt ikring, også rundt Tórshavn.

Då nordmennene kom til Færøyane, eller Fårøyane, rundt 800 var «hagane fulle av sau, som irane hadde ale upp, bergi tekte med fugl, nøgdi med rekved til husbyggjing, fisk og kval utanfor døri og vetrar so milde at sau og hest levde ute», skreiv landsfaderen Jóannes Patursson i boka Frå Færøyane i 1925. I dag er det om lag 70.000 sauer som går fritt ikring, også rundt Tórshavn.

Alle foto: Hallgeir Opedal

ReportasjeFeature

Nytt frå vestfronten

Ute i Atlanterhavet ligg Færøyane som ein front mot lågtrykk, vestavêr og liberale haldningar.

Hallgeir Opedal
Då nordmennene kom til Færøyane, eller Fårøyane, rundt 800 var «hagane fulle av sau, som irane hadde ale upp, bergi tekte med fugl, nøgdi med rekved til husbyggjing, fisk og kval utanfor døri og vetrar so milde at sau og hest levde ute», skreiv landsfaderen Jóannes Patursson i boka Frå Færøyane i 1925.  I dag er det om lag 70.000 sauer som går fritt ikring, også rundt Tórshavn.

Då nordmennene kom til Færøyane, eller Fårøyane, rundt 800 var «hagane fulle av sau, som irane hadde ale upp, bergi tekte med fugl, nøgdi med rekved til husbyggjing, fisk og kval utanfor døri og vetrar so milde at sau og hest levde ute», skreiv landsfaderen Jóannes Patursson i boka Frå Færøyane i 1925. I dag er det om lag 70.000 sauer som går fritt ikring, også rundt Tórshavn.

Alle foto: Hallgeir Opedal

ReportasjeFeature

Nytt frå vestfronten

Ute i Atlanterhavet ligg Færøyane som ein front mot lågtrykk, vestavêr og liberale haldningar.

Hallgeir Opedal

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis