Narkotika

Iver Huitfeldt

Dag og Tid skrev 6. september om rusdrevet gjengkriminalitet og kokain. Dette innlegget retter søkelyset mot rusbrukernes personlige ansvar for miljøavtrykket av egen atferd på linje med at egen livsstil har gitt oss ord som pels-, kjøtt- og flyskam, og at produkter basert på barnearbeid nå er tabu.

Kokainens vei fra fattige bønder til toppen av nytelsespyramiden i det rike Vesten er brolagt med elendighet, lidelse og død. Vi kjenner mønsteret fra kolonitiden. Kjeden starter med at fattige bønder dyrker kokabusken i stedet for bærekraftige produkter. Ifølge NRK på nettet 9. august i år har avskogingen som følge av kokaplantasjer på peruansk side doblet seg mellom 2019 og 2023. Urfolk er de naturlige beskytterne av Amazonas' regnskog, men når kriminelle tvinger dem ut av deres levesett, går det ut over regnskogvernet.

Dag og Tid gjengir Jonas Kinge Bergland i Aftenposten 23. februar i fjor, han skriver også om miljøavtrykket: «Sementavfall, bensin, svovelsyre, batterisyre og blekemiddel blir deretter dumpet rett ut i naturen. Det anslås at kokainproduksjon i Sør-Amerika produserer rundt 14.000 tonn kjemisk avfall årlig og er svært skadelig for plante- og dyreliv.» Bergland skriver om kokainens ferd ut av jungelen: «De som rekrutteres til slikt, er stort sett fattige unge gutter uten utdannelse, såkalte 'muldyr'.» Dersom noen «muldyr» vil trekke seg fra jobben, blir de «gjerne drept eller overlatt til myndighetene for brudd på narkolovgivningen», skriver han.

Ferden videre er basert på en godt smurt kjede. Den kokainen du ruser deg på, er brakt til Norge av en kurer som nå kanskje soner ti år i fengsel – litt av en skjebne å ha på samvittigheten. Bakmenn i Norge rekrutterer gjeldstyngede, rusavhengige gateselgere, ofte bare barn – deres framtid er mørk.

Alle brukere er i risikosonen, det går galt med mange. Det rammer barn, ektefeller og foreldre, samfunnet påføres store kostnader til behandling, uføretrygd og i form av tapt levetid, og folk i nærmiljøet der omsetning og bruk foregår, får nedsatt livskvalitet – barn leker mellom sprøyter og brukerutstyr på bakken.

Et slagord i datidens kamp mot alkoholen var: «Tenkende arbeidere drikker ikke – drikkende arbeidere tenker ikke». Oppdatert: «Tenkende ungdom ruser seg ikke – ruset ungdom tenker ikke». Dagens rusdebatt går på tvers av det en kunne vente. MDG er for «ren luft» og mot «forurensing og spredning av miljøgifter», men agiterer for individuell bruk av gifter. Slagordet «ikke spis kjøtt» blir meningsløst når narkotika er OK.

Mange som flagger individets frihet til å råde over egen kropp, har glemt andre del av frihetsbegrepet: «Frihet til å gjøre hva du vil, så lenge du ikke skader andre».

Narkopolitikken har ikke vært mislykket. Norge er blant landene med minst bruk av narkotika. Straff mot innsmugling av alkohol er ikke mislykket fordi det finnes et «svart» marked. Glansen fra Portugal er bleknet. Skal USA – der såkalt «frihet» lett trumfer sosiale skadevirkninger, som nå viser seg med full styrke i byer på vestkysten – være et forbilde for samfunnsbevisst norsk ungdom?

Kokainen undergraver samfunnsstrukturen i produsent- og transittlandene. Ecuador er et godt eksempel. I Sverige dreper «barnesoldater» barn.

Det er typisk den kjøpekraftige festbrukeren på Oslos vestkant som er den lokale narkobutikkens bestevenn. De rusavhengige er narkolobbyens ofre. De rusavhengige skal vi hjelpe med sosialpolitiske tiltak uten at festbrukerne surfer inn til straffrihet på en bølge av omsorg for taperne.

Hasj på polet? Statlig hasj vil aldri kunne konkurrere i pris med den illegale, som alltid vil ha et marked blant mindreårige – de trenger særlig beskyttelse.

Narkobruken finansierer verdens mest lønnsomme og skadelige kriminalitet. Det er ikke til tro at den samfunnsbevisste delen av de narkotikaliberale lukker øynene for den ubehagelige sannheten: at narkotikabrukens konsekvenser er i strid med all etikk og moral.