Venstresidens angst for islamkritikk bekreftes igjen
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Islam
Anders Magnus er en journalist som lenge har advart mot svenske tilstander i form av parallellsamfunn styrt av klaner og en undertrykkende æreskultur som utsetter kvinner for både psykisk og fysisk vold. Men først dokumentarserien «Ære» på NRK fikk virkelig det norske folk til å sperre øynene opp for problemet, og i kjølvannet av den handlet Debatten 30. januar nettopp om æreskulturen med frihetsberøvelse, kontrolltyranni, frykt og vold. Der fortalte den modige Abida Raja sin egen rystende historie.
Ellers deltok blant andre Anders Magnus. Her gjentok han sin anklage om venstresidens berøringsangst når det gjelder å kritisere islam. Dette gjør Anders Magnus naturligvis ikke ustraffet. Allerede dagen derpå i Nettavisen kom et personangrep fra Magnus E. Marsdal, tidligere nyhetsredaktør i Klassekampen, nå leder for den venstreorienterte Manifest Tankesmie. Oppslaget het «Derfor er Anders Magnus de undertrykkende imamenes nyttige idiot». Ifølge Marsdal har undertrykkelse, tvangsekteskap og æresvold ingen forbindelse til religionen, og når Anders Magnus kritiserer sider ved islam, stigmatiserer han alle muslimer. Dette signaliserer islamofobi og er dermed en gavepakke til undertrykkende imamer.
Er dette vanlig tankegods blant venstreintellektuelle, forklarer det fraværet av islamkritikk.
Jeg vender heller tilbake til Anders Magnus som skrev i Nettavisen 28. januar: «Vi vil ikke klare å bekjempe æresvolden i Norge før vi tør å kritisere islam.» Han presiserte at det er konservativ islam og islamistiske muslimer som er hovedmotstanderne. Anders Magnus trakk så en parallell: «Da jeg var medlem av SV på 1970-tallet, var vi opptatt av likestilling mellom kjønnene og rettigheter for homofile. Blant hovedmotstanderne var konservative kristne som prediket mannens forrang over kvinner og homofiliens styggedom. Den kampen vant vi. Nå er Den norske kirke full av kvinnelige prester og biskoper, likekjønnede par kan gifte seg i kirken, og biskoper deltar i Pride.»
Kristendomskritikerne på 1970-tallet brydde seg selvsagt ikke om at de ble anklaget for å være kristendomsfiendlige, eller at kristne kunne føle seg stigmatisert. Kritikken var nødvendig.
Tilsvarende anklager og reaksjoner bør heller ikke islamkritikere i dag la seg skremme av.
Steinar Løberg er pensjonert adjunkt.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Islam
Anders Magnus er en journalist som lenge har advart mot svenske tilstander i form av parallellsamfunn styrt av klaner og en undertrykkende æreskultur som utsetter kvinner for både psykisk og fysisk vold. Men først dokumentarserien «Ære» på NRK fikk virkelig det norske folk til å sperre øynene opp for problemet, og i kjølvannet av den handlet Debatten 30. januar nettopp om æreskulturen med frihetsberøvelse, kontrolltyranni, frykt og vold. Der fortalte den modige Abida Raja sin egen rystende historie.
Ellers deltok blant andre Anders Magnus. Her gjentok han sin anklage om venstresidens berøringsangst når det gjelder å kritisere islam. Dette gjør Anders Magnus naturligvis ikke ustraffet. Allerede dagen derpå i Nettavisen kom et personangrep fra Magnus E. Marsdal, tidligere nyhetsredaktør i Klassekampen, nå leder for den venstreorienterte Manifest Tankesmie. Oppslaget het «Derfor er Anders Magnus de undertrykkende imamenes nyttige idiot». Ifølge Marsdal har undertrykkelse, tvangsekteskap og æresvold ingen forbindelse til religionen, og når Anders Magnus kritiserer sider ved islam, stigmatiserer han alle muslimer. Dette signaliserer islamofobi og er dermed en gavepakke til undertrykkende imamer.
Er dette vanlig tankegods blant venstreintellektuelle, forklarer det fraværet av islamkritikk.
Jeg vender heller tilbake til Anders Magnus som skrev i Nettavisen 28. januar: «Vi vil ikke klare å bekjempe æresvolden i Norge før vi tør å kritisere islam.» Han presiserte at det er konservativ islam og islamistiske muslimer som er hovedmotstanderne. Anders Magnus trakk så en parallell: «Da jeg var medlem av SV på 1970-tallet, var vi opptatt av likestilling mellom kjønnene og rettigheter for homofile. Blant hovedmotstanderne var konservative kristne som prediket mannens forrang over kvinner og homofiliens styggedom. Den kampen vant vi. Nå er Den norske kirke full av kvinnelige prester og biskoper, likekjønnede par kan gifte seg i kirken, og biskoper deltar i Pride.»
Kristendomskritikerne på 1970-tallet brydde seg selvsagt ikke om at de ble anklaget for å være kristendomsfiendlige, eller at kristne kunne føle seg stigmatisert. Kritikken var nødvendig.
Tilsvarende anklager og reaksjoner bør heller ikke islamkritikere i dag la seg skremme av.
Steinar Løberg er pensjonert adjunkt.
Fleire artiklar
Christian Treutmann-orgelet frå 1737 i stiftskyrkja St. Georg i Grauhof.
Foto via Wikimedia Commons
Monumental pedal
Masaaki Suzukis frasering gjev rom for smertelege dissonansar.
Trålar utanfor Måløy sentrum.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Barents blues, også et flytende samfunn
Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt.
Ludmila Shabelnyk syner bilete av sonen Ivan i landsbyen Kapitolivka ved Izium i Ukraina, 25. september 2022. Russiske okkupasjonsstyrkar mishandla Ivan grovt før dei drap han. Landsbyen vart seinare gjenerobra av ukrainske styrkar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB
Overgrep som skakar folkeretten
Okkupasjonsmakta Russland viser ingen respekt for konvensjonen som skal verne sivile i krig.
Det oppstår misvisande biletet av at covid-19 forårsakar Alzheimer, meiner Preben Aavitsland ve FHI.
Foto: Erik Johansen / NTB
Meir om seinfølgjer
Den årlege rapporten FHI har publisert, syner at dødeligheita blant personar under 40 år har vore nokså stabil sidan 2015.
Salman Rushdie har skrive 15 romanar. Den siste boka handlar om knivåtaket på han i 2022.
Foto: Rachel Eliza Griffiths
Ein takk til livet
Salman Rushdie nyttar språket som terapi.