Utryddingspolitikk er ikke livskvalitet

Bevaring av truede dyr er blant vår tids viktigste oppgaver. Naturkrisen er like alvorlig som klimakrisen, og utrydding av arter er selve essensen av naturkrisen. I Norge er ulven blant de mest truede pattedyrene på norsk rødliste, og hvordan vi forholder oss til dette dyret, sier mye om hvordan Norge forholder seg til naturkrisen som helhet.

Men som Dag og Tid viser i artikkel «Eit land for ulv og eit land for sau» 14. januar, oppfører Norge seg som om landet kan prioritere kjøttproduksjon fremfor naturmangfold – selv ansikt til ansikt med naturkrisen. Staten gjør i stadig større grad vedtak om å skyte ulv, som om det å holde ulven nede på kritisk truet nivå på rødlista er selve målet – og dette skjer innenfor den 5 prosent av Norge som er ulvesonen, hvor ulven faktisk skal være særlig vernet og prioritert. Det uthuler meningen med naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen.

Meningen med loven er bevaring av truede arter. Men lovverket som skal beskytte truede dyr, opprettholdes ikke av staten. Det var bakgrunnen for at NOAH gikk til sak over vedtak om skyting av Letjenna-flokken i ulvesonen fra 2019. Vi fikk medhold av tingretten juli 2021 i at vedtaket var ugyldig, og at ikke staten forholdt seg til den høye terskelen for unntak fra strengt vern som skal beskytte ulvene innenfor sonen. Når har tre organisasjoner – NOAH, WWF og FVR – bedt retten om å stanse et nytt vedtak om å skyte fire flokker i ulvesonen i 2022, som er begrunnet på samme måte.

Beskyttelse av truede dyr handler om internasjonale avtaler og hvilket eksempel Norge setter for resten av verden. Nylig skrev The Guardian om den ulvefiendtlige politikken i Skandinavia som helhet. Men Norge er dårligst i klassen – her tøyes Bernkonvensjonen til bristepunktet med en politikk hvor myndighetene innrømmer at de vil at ulven skal være truet. Men det blir feil å beskrive konflikten som om «internasjonal plikt» står imot lokal livskvalitet, slik visse organisasjoner gjør. Det er den samme gamle konflikten mellom visse typer næringsinteresser og hensyn til naturen som gjør seg gjeldende. I ulvens tilfelle er det delvis kjøttproduksjon innen landbruket, men først og fremst grunneiere som driver jaktutleie, som utgjør pressgruppene. Når disse gruppene påberoper seg lokalbefolkningens velferd, er det villedende.

Som undersøkelsene Dag og Tid viser til, er det ikke noe flertall i ulveområdene som ivrer for at ulven skal forsvinne. De som opplever ulvejakten som en stor belastning, er etter alt å dømme en like stor gruppe som de som mener ulven er en belastning. Her har media en viktig oppgave i å avdekke de reelle konfliktlinjene og ikke falle for klisjeer om at et dyr «ødelegger livskvaliteten».

Ettersom naturkrisen skrider frem, vil natur og ville dyr tvert imot oppleves av stadig flere som helt nødvendig for livskvalitet. Flere som bor i ulvesonen gjør det nettopp fordi de ønsker å bo nær en helhetlig natur – for dem er det inngripende og fortvilende når store mengder jegere invaderer skogen for å ta livet av ulvene i deres nærområde. Utrydningspolitikk er ikke livskvalitet – det river bort grunnen for nettopp livskvalitet både fra det ville dyrelivet og fra oss selv.