Tvedt rir sine kjepphester i Sør-SudanSØR-SUDANINGRID OFSTADJARTerje Tvedt skriver i Dag og Tid at «Norge har et stort ansvar for utviklingen i Sør-Sudan» på grunn av det han kaller Norges «humanitær-politiske» engasjement i landet siden 1985. Tvedt burde
Sudans og Sør-Sudans valgte politiske ledelser har ansvaret for utviklingen i eget land og forholdet landene i mellom, skriv Ingrid Ofstad. Murmålarstykke av Ana Taban i Juba.
Foto: Justin Lynch/AP/NTB scanpix
Terje Tvedt skriver i Dag og Tid at «Norge har et stort ansvar for utviklingen i Sør-Sudan» på grunn av det han kaller Norges «humanitær-politiske» engasjement i landet siden 1985. Tvedt burde tenkt seg muligheten for at den norske rollen i Sudan/Sør-Sudan kan være betydelig overdrevet. Sett fra Sør-Sudan spilte nabolandene, basert på uro for de store flyktningstrømmene og egne økonomiske interesser, en viktigere rolle enn Norge. Avtalen var et stort internasjonalt prosjekt for å få slutt på en av verdens verste kriger. Nabolandene, troikalandene Norge/USA/Storbritannia, EU, AU og FN stilte som garantister.
Fredsavtalens mål var et inkluderende Sudan. Etter fem år skulle sør-sudaneserne få si sin mening om målet var nådd, eller om de ønsket en egen stat. Norge var en pådriver for å få inn i avtalen at det internasjonale samfunnet skulle bistå de fattige delene av Sudan. Den norske bistanden til «utvikling for fred»-prosjektet for Sudan var rundt 4 milliarder kroner i årene fra 2005 til folkeavstemmingen i 2011. Vel halvparten gikk til sør. Samlet norsk bistand til Sudan og Sør-Sudan fra 1985 til i dag er på 10 milliarder kroner, ikke 15 bare til Sør-Sudan som Tvedt skriver. Det er heller ikke riktig at statsminister Stoltenberg deltok på feiringen av Sør-Sudans uavhengighet.
Tvedt synes å mene at norsk politikk i Sudan bygger på rollen Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp spilte i Sør-Sudan fra 1985. Men mye endret seg etter fredsavtalen i 2005. Ikke bare døde SPLMs ubestridte leder John Garang, men Norge fikk en ny regjering som utformet sin egen politikk og bygde opp relasjonen til nabolandene, spesielt Etiopia. Tvedt har rett i at dette ga Norge en internasjonal posisjon som gjorde oss interessante for USA og var viktig for Norges omdømme, men han tar feil når han hevder at norske myndigheter ikke var klar over risikoen.
Utenriksdepartementet etablerte et eget «Sudan-prosjekt» for å utvikle et bredt samspill mellom politisk diplomati og bistand. Da folkeavstemmingen nærmet seg, ble det tydelig at Khartoum fortsatt ønsket en sentralstyrt stat med sharia lover. Mange var redd for at det gikk mot fødselen av en «umoden» stat i sør. Norges holdning var at fredsavtalen som var inngått, måtte holdes og at det var større sjanse for konflikt dersom den ble satt på vent. Det internasjonale samfunnet sto ikke overfor valget mellom fred eller konflikt i Sudan, men mellom å støtte en inngått avtale eller ta initiativ til at den ble brutt.
Innspill til Norges dialog med Sør-Sudan kom fra regionale og lokale institusjoner og miljøer, men også fra norske fagfolk og organisasjoner som Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen. Dialogen var en vanskelig balansegang mellom å lytte og forsøke å forstå og å gi uttrykk for hva som kunne være gode alternativer. Internt i Utenriksdepartementet var det uenighet om hvor stor del av bistanden som skulle gå til nødhjelp til hele Sudan, og hvor mye som skulle gå til langsiktig bistand for å bygge kompetanse i sør. Det var også intern uenighet om støtten til Norsk Folkehjelps samarbeid med SPLM. Selv om den politiske dialogen åpenbarte at det var stor intern uenighet i Sør-Sudan, er det lett i ettertid å se at den norske politikken la for liten vekt på det manglende grunnlaget for statsbygging og samlet ledelse i Sør-Sudan.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
