Bistand

Gunnar M. Sørbø

Bergen

Istedenfor å svare på kritikken som har kommet mot hans bok Det internasjonale gjennombruddet, bruker Terje Tvedt nesten all plass (Dag og Tid 6. april) på å stemple sine kritikere som konforme og preget av blindsoner. Det går særlig utover meg. Ikke bare har jeg vært direktør på Chr. Michelsens institutt (CMI), men jeg har også deltatt i to kortvarige, mislykkede fredsinitiativ i Sudan for 24 og 28 år siden.

Forholdet mellom ståsted og perspektiv er en viktig problemstilling og samfunnsforskningens uavhengighet kommer ofte under press. Derfor er forskersamfunnets egen bevissthet, selvrefleksjon, etiske retningslinjer og integritet en nødvendig betingelse for at den opprettholdes. Men Tvedt er dogmatisk på dette området og trenger ikke lese hva andre skriver. Min Sudan-forskning hadde forresten ikke noe med krig og fred å gjøre da jeg engasjerte meg for fred i 1990 og 1994.

Men la nå det ligge. Til tross for min bakgrunn er jeg faktisk enig i store deler av Tvedts fortelling, enten det dreier seg om mislykte bistandsprosjekter, hopehav mellom ulike aktører, problematiske sider ved frivillige organisasjoner og TV-aksjoner eller norsk innsats i land som Sør-Sudan eller Libya. Men det er en fortelling med alvorlige svakheter, noe jeg skrev om i en lengre anmeldelse i Morgenbladet 22.desember.

Tvedt vil identifisere Norges «offentlige sjel» i en periode da landet ble en «multikulturell stat» styrt av «det humanitær-politiske kompleks». Sentralt i analysen står den norske statens tro på at våre egne verdier er universelle og at bistanden går ut på å spre «ahistoriske, universelle ideer om utvikling». Ideen om universelle menneskerettigheter har vært særlig dominerende og «kastet lange skygger over norsk historie». Etter hvert påvirket også bistandsperspektivet synet på innvandring blant toneangivende aktører.

En av mine viktigste innvendinger gjelder valg av metode. Boken er kun basert på skriftlige kilder, særlig stortingsmeldinger, strategiplaner og lederartikler i norske aviser. Den konsentrerer seg om en retorisk fremstilling av politikken slik den ble formulert av (den politiske) eliten, og Tvedt analyserer ikke hvilke interesser og strukturer som faktisk drev den. Disse to tingene er ganske forskjellige. Alle regjeringer iscenesetter seg selv, for å bruke ett av Tvedts favorittuttrykk, men det betyr ikke at de forfølger en politikk som i sin helhet er basert på hva de skriver.

Stortingsmeldinger skaper rammer for politikkfeltets handlingsrom, men det står mer i slike meldinger enn erklæringer om rettigheter og verdier. Norsk bistandspolitikk har heller aldri bare vært preget av ideelle motiver knyttet til solidaritet og rettferdighet, det Tvedt kaller «godhet», men også av politiske motiver og egeninteresser. Det er i samspill og konflikt mellom slike motiver at politikken realiseres. Særlig bistanden er et område der avstanden mellom retorikk og handling alltid har vært betydelig.

Tvedts «filtrering» avskjærer ham blant annet fra en analyse av hvordan særlig fredspolitikken men også bistanden utviklet seg til å bli en handelsvare for Norge, i tillegg til dens altruistiske intensjoner. Den har gitt tilgang til sentrale beslutningstakere i USA og Europa men også i land som India og Sør-Afrika. Forholdet til USA har vært særlig viktig i mange av de fredsprosessene Norge har deltatt i, slik det også var styrende for norsk deltakelse i Afghanistan. Jan Petersen var skeptisk til norsk fredsaktivisme da han tiltrådte som utenriksminister. Men da han besøkte Washington første gang, var kollega Colin Powell mer interessert i hva han mente om konfliktene i Sri Lanka og Sudan der Norge spilte en aktiv rolle som fredsmekler, enn om utviklingen i nordområdene. Denne instrumentelle funksjonen desavuerer ikke det Tvedt har å si om utviklingshjelp, men er helt sentral for å forstå utviklingshjelpens rolle for utenrikspolitikken som den i økende grad er underlagt og styres av.

Tvedt overdriver også den rollen som menneskerettighetene har spilt i norsk politikk. De har sjelden vært et viktig anliggende når Norge har valgt land å samarbeide med. I Dag og Tid skriver han også at det norske forskersamfunnet sluttet unisont opp om den offisielle forståelsen av hva menneskerettighetene var, og at verken forskere eller den politiske ledelsen i Norge har vært opptatt av eller evnet å se forskjellen mellom å universalisere ideen om menneskerettigheter og det å tro at disse verdiene allerede er universelle. Dette står ikke til troende og kan bare skyldes vrangvilje overfor tekster han har «nærlest», inkludert en tilnærming der alt som ikke står skrevet, ikke er tenkt.

Det er ikke alltid lett å se hvem som tilhører den nye eliten som erobret og utnyttet definisjonsmakten over internasjonaliseringen i Norge. Den består utvilsomt av mange ulike aktører som ikke er enige med seg selv i ett og alt. Tvedt er opptatt av «den norske modellen», samarbeidet mellom UD, forskere og individer fra frivillige organisasjoner i fredsprosesser, men får ikke med seg at den stort sett ble forlatt like etter tusenårsskiftet. Arne Fjørtoft var døråpner for Erik Solheim på Sri Lanka, men ble raskt satt på sidelinjen og norske forskere ble holdt på god avstand. Og når det gjelder innvandring, deles eliten i «to leirer»: staten på den ene siden og aksjonistene på den andre siden, dominert av organisasjoner som ellers er avhengige av staten for å drive bistand, men som også driver advokatvirksomhet for asylanter og innvandring, ofte mot staten.

Tvedt skriver i Dag og Tid at jeg avviser ham på moralsk grunnlag, men mine innvendinger til Det internasjonale gjennombruddet er av faglig, ikke moralsk karakter. Hvis vi er opptatt av hvordan Norge gjennom de siste tiårene både har reflektert over og drevet sin bistands- og utenrikspolitikk, og i dag strever med migrasjon og forholdet til islam, er det ikke nok å kommentere tekster. Verdier og holdninger, som er Tvedts viktigste anliggende, avspeiler seg ikke bare i skriftlige dokumenter. Vi trenger å nøste opp de komplekse sammenhengene tekstene inngår i, og ikke minst studere forholdet mellom tekster og politisk praksis.

Gunnar M. Sørbø er tidlegare direktør ved Chr. Michelsens Institutt.