Historie

Paul Knutsen

Filosofen Espen Søbye er prisverdig ærlig i sin nye bok Hva vet historikerne? Om hjemmefronten og deportasjonene av jødene (Forlaget Press 2021). Han er helt åpen på at forsvaret av Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? fra 2018 også er et selvforsvar, siden han har rost hennes bok opp i skyene ved flere anledninger.

Han fastholder da også at utdelingen av priser til Michelet «for grundig kildearbeid og kritisk drøfting» var riktig, selv om han som jurymedlem kanskje ikke ville brukt akkurat de ordene i begrunnelsen i dag (jf. intervju med Søbye i Dag og Tid 28.5.2021).

Hovedsaken blir derfor, logisk nok, å angripe den grundige kritikken som er foretatt av Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen (BBT) i boka Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? (Dreyer 2019).

Søbye skriver at BBTs bok gir inntrykk av å være saklig og analytisk, noe som har forledet mange (inklusive undertegnede) til å tro at boka faktisk er ikke bare saklig og analytisk, men også veldokumentert og mønstergyldig i sin kildekritiske tilnærming. Han viser blant annet til min anmeldelse i Dag og Tid 13.11.2020.

Mot dette kan Søbye fortelle sine lesere at BBT preges av et naivt forhold til kilder og opplysninger (jf s. 54, s. 178), og han finner «en viss kildefetisjisme» hos dem (s. 51). Under lesningen har han også oppdaget en ny form for tyranni, nemlig et saklighetstyranni med autoritære trekk som sprer uhygge. Intet mindre.

Filosofens begrunnelse for disse vidtrekkende påstandene er svak. Hvor er avsnittet om metode, og hvor er avsnittet om kildesituasjonen mer allment, spør han. Slike spørsmål minner meg om hvordan en historiker jeg har stor sans for, Francis Sejersted, svarte på kritikk han fikk etter å ha skrevet «En teori om den økonomiske og teknologiske utvikling i Norge i det 19. århundre». Hvor er teorien, spurte noen, og svaret var: Les artikkelen, teorien er integrert i framstillingen.

Det er en smakssak, ikke et kvalitetsspørsmål, i hvilken grad man opererer med en egen, adskilt teoridel. I statsvitenskap og generaliserende samfunnsvitenskaper er det vanligere å operere med en teoretisk/metodisk del I, før man kommer til saken, enn det er i et fag som historie, hvor vi har færre som tilhører en kategori vi kanskje kunne kalle teori- eller metodefetisjister.

Mot slutten av sin bok antyder Søbye en historieteoretisk referanse som er interessant, men som dessverre slippes: Hayden White. Hvorfor? Han «får det ikke til» (s. 309). Det er synd, for White hadde samme tilbøyelighet som Søbye til å omtale bestemte historikere som nettopp «naive» - med en nedlatende begrunnelse. White har blant annet skrevet det store arbeidet Metahistory og viser der en «postmodernistisk» inspirasjon.

Hayden White stilte seg også grunnleggende kritisk til historikernes forsøk på empirisk å rekonstruere en fortid som har unnslippet med sikte på sann beskrivelse. Søbye viser affinitet til en slik posisjon når han angriper BBT for å «betjene en hypotetisk-deduktiv sannhetsmaskin».

Det er en på flere måter underlig påstand. Jeg vil begrense meg til å si at Søbyes hovedfeil her er at BBT ikke bruker den metoden Søbye tillegger dem (hypotetisk-deduktiv metode). Tvert imot kjennetegnes deres bok av den induktive metoden – som er empirisk orientert, «nedenfra og opp» – samtidig som de er opptatt av å forstå aktørenes egen forståelseshorisont, et sentralt kjennetegn på den hermeneutiske tradisjonen.

En mulig forklaring på at Søbye ikke ser dette, finner vi i fotnote 61 s. 59, hvor han viser til en viktig bok i vitenskapsteori – men der hermeneutikken blir redusert til et spesialtilfelle av hypotetisk-deduktiv metode. Men hermeneutikk – kunsten å forstå – er en selvstendig metode av uvurderlig betydning i historiefaget. Uansett kan ikke BBT på noen rimelig måte kritiseres for å basere seg på et naturvitenskapelig, scientistisk orientert vitenskapsideal.

Hovedsaken for Søbye i forsvaret av Michelet er den velkjente: Hun reiser viktige spørsmål, og viktig nytt materiale legges fram. Her er det imidlertid en avgjørende kvalitetsforskjell mellom Michelet og BBT. Det er likevel interessant at også Søbye kritiserer Michelet ganske så skarpt, for eksempel for det konspiratoriske avsnittet han siterer (s. 330) og kommenterer slik: «Det sparker og overdriver i alle retninger på én gang.»

Samtidig roser han BBT når de viser at Alf T. Pettersen – en hedersmann som risikerte livet for å redde jøder over til Sverige – ble sagt opp i politiet fordi han ikke ble regnet som pålitelig av den nazistiske politiledelsen. Her er BBT «virkelig gode», skriver han. Den påståtte naiviteten utelukker med andre ord ikke høy forskningskvalitet.

Jeg legger også merke til at Søbye selv bruker Ragnar Ulsteins intervjuer når han finner det passende – uten de motforestillinger han etterlyser hos BBT (for eksempel s. 288, s. 329).

Det er ingen tvil om at Michelets velskrevne, men upålitelige og på sentrale punkter sterkt misvisende bok har vært produktiv i den forstand at den har fått en hel motbok (BBT), og nå også en motbok mot motboka – og fornyet diskusjon om viktige spørsmål.

Søbye bringer selv dette videre, kanskje særlig i behandlingen av motstandsmannen Arvid Brodersen, som får 42 sider i tre kapitler. Hvor høyreorientert var han egentlig, hvor nær sto han nazismen og antisemittismen på 1930-tallet? Det springende punkt er imidlertid hva han mente under krigen. Om dette skriver Søbye følgende: «Det vet jeg ikke» (s. 124).

Søbyes bok er en springende blanding av bekjennelse, kritikk og forsvar, ispedd noen metodebetraktninger, mange detaljer og litt «husker du?». Den er ufullendt både som selvforsvar og som forsvar av Michelet. Den stiller mange spørsmål, men har få svar. Men også her er Søbye befriende ærlig: «Det er kanskje retorikk også fra min side, og ikke av det beste slaget heller, å stille så mange spørsmål uten å svare på dem...» (s. 245).