Pisa

Kristin Clemet

I Dag og Tid for 5. januar skriver Astrid Sverresdotter Dypvik om «det store forfallet» i norsk skole.

Som mange andre er hun bekymret over de dårlige Pisa-resultatene. Men heldigvis vet hun hva de skyldes.

Pandemien får noe av skylden, men Dypvik mener at det også fins en annen forklaring, og det er «politikere med fikse (og ofte sterkt ideologiske) ideer».

Jeg må si jeg er imponert.

Så langt er det nemlig ingen skoleforskere som vet hvorfor Pisa-resultatene for Norge (og mange andre land) er dårligere enn de var sist.

De fleste antar at pandemien har hatt betydning, men resten er ren spekulasjon.

Det kan skyldes forhold utenfor skolen, som for eksempel for mye bruk av skjerm og for lite lesing i fritiden, en høyere andel minoritetsspråklige elever og/eller for dårlig tilgang på kompetente lærere.

Og det kan være forhold i skolen, som for eksempel dårlig ledelse og styring av skolen og/eller for dårlig kvalitet på det pedagogiske arbeidet, inkludert måten man bruker digitale læremidler på.

Skal man finne nærmere ut av dette, må man innhente mer kunnskap og forske mer, og føre en sober debatt.

Dypvik er både kunnskapsløs og freidig når hun antyder at reformen Kunnskapsløftet (2006) ble gjennomført som en «fiks idé».

Stortingsmeldingen som reformen bygget på, Kultur for læring, ble fremmet våren 2004 og bygget på den beste kunnskapen som da fantes. «Aldri før har en skolereform hatt en så kraftig forskningsballast som Kunnskapsløftet», konkluderte bladet Forskning etter å ha intervjuet flere forskere.

Pisa-undersøkelsene fra 2000 og 2003 var selvsagt en av kildene til kunnskap, men det fantes mange flere:

• Vi hadde evalueringen av Reform 97.

• Vi hadde evalueringen av Reform 94, det såkalte differensieringsprosjektet.

• Vi hadde resultater fra flere TIMSS-undersøkelser, som er et forskningsprosjekt som har pågått siden 1991, om matematikk og naturfag i grunnskolen.

• Vi hadde resultater fra flere PIRLS-undersøkelser, som også er et forskningsprosjekt som har pågått siden 1991 om leseferdigheter.

• Vi hadde Civic-underøkelsen, som undersøkte elevenes demokratiske ferdigheter.

• Vi hadde årlige OECD-rapporter som ga oss store mengder informasjon om ressurssituasjonen i norsk skole.

• Vi hadde brukerundersøkelser blant elever og foreldre.

• Vi hadde karakterstatistikk.

• Vi hadde en lang rekke andre forskningsrapporter – bl.a. om sosial ulikhet i skolen, om inkludering av funksjonshemmede i skolen, om frafall i skolen, om mobbing i skolen osv.

• I tillegg hadde vi en offentlig utredning som var gjenstand for en svært bred og åpen høringsprosess.

Stortingsmeldingen som ble fremmet, fikk i all hovedsak bred tilslutning i Stortinget, og den ble godt mottatt både av kommentatorer og av organisasjonene.

Dypvik skriver fascinerende unyansert og greier antagelig også å forlede leserne til å tro at Finland bruker mer ressurser på skolen enn Norge gjør. Men det er ikke tilfellet. Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder ressurser og lærertetthet.

I Norge har vi tradisjon for å føre kunnskapsbasert politikk.

Det er ingen garanti for at man ikke begår feil, men det er, tross alt, langt bedre enn å basere seg på synsing og anekdoter.

Kristin Clemet er leiar i Civita og tidlegare utdannings- og forskingsminister.