Ordskifte I Musikk
Sinéad O’Connor: Det største paradokset
I det fine minneordet om Sinéad O’Connor (Dag og Tid 4. august) skriver Marita Liabø om alle paradoksene som kjennetegnet den irske artisten. Liabø skriver om O’Connors kamp mot teokratiet, patriarkatet og den katolske kirken. Men det som kanskje er det største paradokset, at O’Connor gjennom hele livet beholdt en sterk gudstro, nevnes ikke. I Liabøs omtale av O’Connors albumutgivelser skriver hun at Theology (2007) «er ei litt underleg religiøs plate». Hva dette underlige dreier seg om, får vi imidlertid ikke vite.
Tidlig på 2000-tallet begynte O’Connor å studere Bibelen på et college i Dublin. Hennes lærer var Wilfred Harrington, en kjent katolsk bibelforsker og dominikanerprest. Theology er dedikert til Harrington, og på omslaget takker hun Harrington fordi hun har blitt inspirert av hans undervisning om profeten Jeremia, og fordi han foreslo at hun skulle lage musikk til bibeltekster. Hun sa at Harrington var i stand til å løfte Gud ut av sidene i Bibelen, slik at Gud ble relevant og nærværende på en for henne god og trygg måte. Nesten alle tekstene på Theology er hentet fra Det gamle testamentet, fra profetene Jesaja og Jeremia, fra Salmenes bok, Jobs bok og Høysangen. Salmenes bok var viktig for O’Connor, fordi mange salmer viser at den gammeltestamentlige guden også har en menneskelig og sårbar side.
Med Theology ønsket O’Connor å lage noe vakkert for Gud, slik hun synger om i «Something Beautiful». Denne låten er rettet både til Gud og til lytteren. Dessuten ville hun at Theology skulle vise hvem Gud er til mennesker som opplevde at religionen hadde blokkert deres relasjon til Gud: «Jeg håper denne plata kan føre til at noen forstår at Gud ikke er en sint, straffende, krigersk Gud, men tvert imot en varm og omsorgsfull Gud som er lei seg fordi han savner nærhet til menneskene». Hun beskrev Theology som et forsøk på å redde Gud fra religionen, eller løfte Gud ut av religionen.
For O’Connor var religion og Gud to forskjellige ting. Gud blir ofte holdt som gissel av religionen. Dette formulerte hun slik i en av de fineste låtene på Theology, «Out Of The Depths»: «And I’ve heard religion say you’re to be feared/ But I don’t buy into everything I hear/ And it seems to me you’re hostage to those rules/ That were made by religion and not by U.»
I 2007 opptrådte hun på Olavsfestdagene i Trondheim. Der ble hun spurt om hva som er forskjellen på Gud og religion. Hun svarte at mens religion er kjærlighet på betingelser, elsker Gud uten forbehold. Hun etterlyste dessuten mer åndelighet i samfunnet, og sa at det vi ser av krig og konflikter ikke nødvendigvis bare handler om politiske problemer, men også er et resultat av åndelig fattigdom.
I selvbiografien Rememberings skriver hun: «Jeg ser ikke etter en far, fordi jeg har Gud. Og Gud sender meg ting fordi vi snakker sammen. Men jeg er et barn. Jeg trenger stemmen til en far, og stakkars Gud har ingen stemme. Derfor, av en eller annen grunn, liker jeg stemmer». Dette sang hun også om i «Out Of The Depths»: «For oh, you’re like a ghost in your own home/ Nobody hears U crying all alone/ Oh, U are the one truly voiceless one.» Hun ga stemme både til den stemmeløse guden og til stemmeløse mennesker.
Gudstroen motiverte henne til å stå opp mot undertrykkelse og urett, aller mest den uretten som ble begått i Guds navn. Dette er det største paradokset ved Sinéad O’Connor; samtidig som hun påpekte hvor destruktiv religionen kan være, opplevde hun troen på den gammeltestamentlige guden som en frigjørende kraft.
