I det fine minneordet om Sinéad O’Connor (Dag og Tid 4. august) skriver Marita Liabø om alle paradoksene som kjennetegnet den irske artisten. Liabø skriver om O’Connors kamp mot teokratiet, patriarkatet og den katolske kirken. Men det som kanskje er det største paradokset, at O’Connor gjennom hele livet beholdt en sterk gudstro, nevnes ikke. I Liabøs omtale av O’Connors albumutgivelser skriver hun at Theology (2007) «er ei litt underleg religiøs plate». Hva dette underlige dreier seg om, får vi imidlertid ikke vite.