Kosovokrigen

Eivind Meland

Jon Kværne belærer meg om Kosovo og Nato-krigen mot Serbia i 1999 i Dag og Tid nr. 8. Han forteller at vi må vite hva aktørene har gjort og hva de står for i dag, for å bidra til løsning av konflikter. Han presenterer den offisielle svart-hvitt historien om Serbia og Kosovo-albanerne som begrunnet Natos bombing av Serbia. Det er tvilsomt om slik ensidighet og uvilje mot å forstå motstanderens perspektiv kan bidra til å ’løse knuter’.

Det var ikke bare serbere som sto bak massakre på sivile i Kosovo. Serbiske sivile er bekreftet massakrert eller forsvunnet både av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY), Røde Kors og Human Rights Watch (HRW). Den kosovanske frigjøringshæren (KLA) sto bak krigsforbrytelser og provokasjoner i månedene før Nato startet bombingen av Serbia.

Det er ikke noe som kan rettferdiggjøre drap på sivile i Racak, men KLA sto bak drap på serbisk politi i dagene før. Seks politifolk ble lokket i bakhold og myrdet av KLA. KLA sto ifølge HRW bak fordrivelse av ikke bare serbere, men også romfolk og andre minoriteter. Organisasjonen ble betegnet som terrorister av USA og flere vestlige land. Da Nato startet krigen mot Serbia, var de plutselig allierte. Natos bombing rettet seg ikke bare mot militære mål. Bomber rammet også viktig infrastruktur i landet. Også sivile mål ble ødelagt, blant annet kringkastingsbygget og den kinesiske ambassaden i Beograd med tap av sivile menneskeliv til følge. Også etter krigen, da FN og Nato hadde kontroll i Kosovo, fortsatte ifølge HRW KLAs fordrivelse av serbere og romfolk.

Hashim Thaci var en av lederne av KLA og ble senere Kosovos president. Han ble ikke stilt for retten i Haag, men har vært under etterforskning for krigsforbrytelser i sitt hjemland i de senere år. Anklagene mot Milosevic ble ikke prøvet rettslig av ICTY da Milosevic døde i fengselet. Men i dommen mot Karadzic fremgår det at han ikke var involvert i de krigsforbrytelsene Karadzic og andre ble dømt for.

Det er kanskje riktig, som Jon Kværne hevder, at vi må vite hva aktørene har gjort, og hva de står for i dag, for å bidra til løsning av konflikter. Da må vi vite noe om flere aktører enn dem Kværne har fått øye på.