Sannhet og fakta
President Nicolas Maduro røyster i Caracas i Venezuela 28. juli. Kven han røysta på, treng ingen undast på. Uvissa gjeld dei andre.
Foto: Fausto Torrealba / Reuters / NTB
Det er sjelden en avisleder klarer det kunststykke å formulere med få ord hvordan løgnregimene i verden nå har klart å sette stevne en allianse som peker nese til den vestlige sivilisasjon. Lederen «Dei skamlause» av Johan Brox er en tekst som treffer tidsånden blant verdens røverstater rett i solar plexus. Brox sier rett ut til deg og meg, og all verden: «Sjå, det var ei oppsummering av valet i Venezuela så god som nokon, stadfest av ‘the usual suspect’ i Russland, Iran, Nord-Korea, Cuba, Kina, Nicaragua, som ilte til med å gratulera señor Maduro med resultatet. Mot betre vitende.»
I gammel tid hadde ettermæle ovstor betydning for folk flest. Ikke minst for folk med skaldeevner. Skaldene, den tids pressefolk, hadde drukket av Suttungs mjød, ble det sagt. Johan Brox har med dette opparbeidet seg et ord stiir – ords stråleglans – ettermæle – som han kan bevare som tillegg i sin personlige journalistiske CV. Som den gode avismann han er, tar han med hjelperne: Ida Lødemel Tvedt, Naomi Klein og ikke å forglemme Hannah Arendt.
FilosofenHannah Arendt sier det treffende et annet sted: (Hannah Arendt: Politikk i dystre tider, Pax Forlag 2019, side 369). «Sett fra politikkens perspektiv har sannhet et despotisk vesen. Den er derfor hatet av tyranner, som med rette frykter konkurransen fra en tvingende kraft de ikke kan monopolisere og sannheten frister også en temmelig skjør tilværelse i regimer som er basert på samtykke og avskyr tvang. Fakta er hinsides enighet og samtykke, og alt snakk om dem – alle meningsutvekslinger basert på korrekt informasjon – bidrar overhodet ikke til deres eksistens. Uønskede meninger kan imøtegås, avvises eller gjøres til gjenstand for kompromisser, men uønskede fakta er i besittelse av en umulig irriterende stahet som det er umulig å rokke ved, unntatt gjennom ren og skjær løgn.»
Journalister, som i et demokratisk land er sett på som viktige sannhetsvitner og faktaobservatører, kan ikke lenger føle seg trygge i despotiet Russland.
På tross av presse-ufrihet og politisk barbari ruver Russland i Europas åndshistorie.
En som fortjener å nevnes, er Aleksander Herzen (1812–1870), som tilbrakte størstedelen av sine manndomsår i utlendighet. Han regnes som Russlands frie presses far. Da det atter var gjort plass i fengselet for han etter månedslange fengselsopphold og årelange forvisninger, hadde han ingen lyst til å «krysse grensen til mørkets, vilkårlighetens, den stille kvals, den ensomme døds, den kneblede lidelsens kongerike». Han foretrakk å bli i Vest-Europa. (Carl Stief: «Herzen – en russisk sosialist». Verdens litteraturhistorie, bind 8. Realismen J.W. Cappelens Forlag.)
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
