Rettssak mot ListhaugPolitikkJiri MullerOslo«Listhaug-saken» har vært omtalt i mediene i flere uker (inkludert New York Times). I dette innlegget ønsker jeg å fortelle Dag og Tid-lesere hvordan jeg har opplevet denne hendelsen. For at folk skal kunne forst
Sylvi Listhaug den morgonen ho trekte seg som justisminister.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
«Listhaug-saken» har vært omtalt i mediene i flere uker (inkludert New York Times). I dette innlegget ønsker jeg å fortelle Dag og Tid-lesere hvordan jeg har opplevet denne hendelsen. For at folk skal kunne forstå min tankegang, vil jeg først spole tiden tilbake til begynnelsen av 50-tallet, som var preget av politiske rettsaker i Øst-Europa. Et eksempel var «rettsaken mot antistatskonspirasjon omkring Rudolf Slansky», der Rufdolf Slansky, generalsekretær i det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet, og 13 andre kommunistiske ledere, 11 av dem jøder, ble beskyldt for å ha deltatt i en «trotskistisk-sionistisk» sammensvergelse. Alle tiltalte var lojale tsjekkiske borgere og lojale medlemmer av partiet. Anklagelsene mot dem var en ren oppfinnelse av Stalins rådgivere, som var redd for å miste kontrollen over sitt territorium. Under stort press tilsto de tiltalte alle forbrytelsene de var tiltalt for. 11 ble dømt til døden og tre til livsvarig fengsel. Folk kunne følge rettssaken i aviser og på radio.
I begynnelse av 70-tallet ble jeg britisk statsborger. Under ed måtte jeg sverge lojalitet til den britiske dronningen og hennes etterkommere. Samtidig ble jeg fortalt at ulovlige aktiviteter som er trussel mot den britiske staten, medfører at jeg mister mitt britiske statsborgerskap. Kort sagt, sikkerheten til Storbritannia er viktigere enn mine rettigheter til å være britisk borger. Det synes jeg er en helt riktig holdning.
Tilbake til de dramatiske marsdagene i stortingssalen da Sylvi Listhaug overfor hele nasjonen beklaget Facebook-innlegget der hun gikk til angrep på Arbeiderpartiet, som hindret hennes initiativ for å innføre et regelverk som gjør landet vårt tryggere mot utenlandske terrorister. Liknende regelverk har eksistert i Storbritannia i mer enn 50 år. Til stor overraskelse ble Listhaug anklaget for anti-Ap-konspirasjonen som florerer i sosiale medier, til tross for at hun ganske tydelig sa fra at hun tar avstand fra slike holdninger, og at hennes intensjon aldri var å knytte innspillet sitt til Utøya-tragedien. Jeg synes at det er trist at Listhaug beklaget noe som hun ikke har gjort og ikke hadde intensjoner om å gjøre.
Jeg ventet med spenning på NRK-debatten samme kveld, hvor Ingunn Solheim hadde invitert ledende representanter fra alle norske politiske partier. Fordi vi lever i et rettferdig, demokratisk samfunn, forventet jeg at anklagelsene om at Listhaug var ansvarlig for økende konspirasjoner mot Ap, skulle bli avist, og at Listhaug skulle bli trodd og frikjent. Til min store skuffelse begynte programmet med at to jenter som overlevde Utøya-terroren fortalte oss om sine traumatiske opplevelser, som de fremdeles er preget av. Jeg synes det er viktig at disse modige ungdommene kommer frem med sine historier, men det må være i riktig sammenheng. Resten av programmet besto av gjentatte beklagelser fra Høyre- og Frp-politikerne for noe som de eller Listhaug ikke har foretatt seg, og ikke hadde noen tanker om å gjøre. De håpet å redde sine politiske liv. Men deres strategi mislyktes. I likhet med i stalinistiske, politiske rettsaker ble disse personene ydmyket foran hele nasjonen, og hovedpersonen Listhaug «politisk» henrettet.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
