Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Jeg noterer meg redaktørens respekt for språkkulturen i Dag og Tid nr. 6. Jeg noterer meg også redaktørens oppfatning at «skulemålet, til liks med administrasjonsspråket i ein kommune, er ei sak for alle innbyggjarane, ikkje berre for elevane og foreldra deira».
Mulig det, men det kan knapt argumenteres mot at skulemålet er uendelig mye viktigere for det flertall av elever som risikerer å tvinges til opplæring i et annet mål enn de ønsker, enn det er for de andre innbyggerne. Jeg ser ikke behovet for et pålagt administrasjonsmål. Alle forstår nynorsk og bokmål i moderat form, og den enkelte saksarbeider skriver best på det språket han foretrekker.
Redaktøren følger opp en holdning som «Noregs mållag» tilsynelatende fortsatt har: Nynorsken skal holdes ved like om nødvendig med tvang.
Og det er nettopp tvang som brukes, og som mållaget støtter, i videregående skole, der skriftlig sidemål er opphøyet til eksamensfag med like stor vekt som hovedmål og matematikk. Dette til tross for at enhver med gangsyn skjønner at 90 prosent (mest sannsynlig mer) av elevene (da snakker jeg om det sentrale Østlandsområdet) aldri mer kommer til å bruke skriftlig nynorsk. Om noe er overgrep mot elevene, må det være dette.
Jeg vokste opp på den tiden elevene i oslo- og drammensskolene ble foret med samnorsk. Vi fikk ikke skrive ørret. Det skulle hete aure. På Bragernes skole i Drammen (1951/52) lærte jeg om «flyndra som lå på botnen inst i bukta» og om «audmarkskipet» (ja, nettopp, kamelen). Det hørte knapt til normalspråket i området. Intet under at vi fikk den massive foreldreaksjonen som ble støttet av foreldre innenfor alle samfunnslag og politiske avskygninger. Samnorskpolitikken fortsatte, i litt mer moderert form, støttet av Noregs Mållag, helt til langt inn på 2000-tallet. Jeg kan knapt tenke meg noe som har bidratt mer til det helt urimelige «hat» mot nynorsk i Oslo-Akershus-Drammen-Vestfold-regionen.
Jeg undres om redaktøren ville hatt samme holdning til de språkavstemninger som foregikk i stor skala fra krigens slutt til 1960-årene, blant annet dokumentert i André Bjerkes bok Babels Tårn. Jeg siterer et eksempel derfra (omtrentlig):
I skolekretsene Vognhill og Haugen (i Oppdal kommune) var det avstemning i 1948. I Vognhill stemte 180 for bokmål, 9 for nynorsk. Skolestyret fant dermed grunnlag for å innføre nynorsk. I Haugen stemte 195 for bokmål, 28 for nynorsk. Skolestyret besluttet at det skulle være nynorsk.
Jeg antar redaktøren ville finne disse avgjørelser ugreie, men er sannelig ikke sikker.
Riktignok frarådet de ledende nynorsktilhengerne folk fra å stemme (noe av årsaken til de lave nynorsktall), fordi avstemningen ikke ble bindende med valgoppslutningen mindre enn 75 prosent. Da kunne skolestyret, der det var flertall nynorsktilhengere, ta beslutningen.
Andre valgtriks ble også brukt: kort og ubekvem åpningstid på valglokalene, og hvis heller ikke det hjalp: Man kunne protestere fordi bokmåltilhengere brukte buss for å nå valglokalet tidsnok. Det skjedde faktisk ved en anledning, men vant ikke frem.
Med andre ord: Metodene var helt på høyde med amerikansk jerrymandering og Donald Trump-teknikk.
Jeg understreker at jeg ønsker nynorsk alt vel, har personlig ikke noe imot nynorsk, men nynorsken må kunne overleve fordi folk ønsker å bruke det. Ikke ved hjelp av massiv kunstig åndedrett, og heller ikke fordi det blir påtvunget folk.
