Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
President Zelenskyj har forstått at én ting er nødvendig for å stanse Putin: at Nato vedtar – og håndhever – en flyforbudssone over Ukraina. Når Nato ikke gjør det, betyr det i realiteten at Nato overlater Ukraina til den russiske bjørn. Den hjelpen Nato gir, gjør bare at kampen tar lengre tid – med større sivile tap.
Redaktør Svein Gjerdåker var 11. mars tilfreds med Natos vedtak av frykt for storkrig i Europa. Denne krigen har allerede begynt. Nato-landene er involvert ved at mange land sender våpen til Ukraina, og mer alvorlig: Putin har sagt fra at kolonner med våpen fra Nato-land vil bli angrepet. Dette er en krigserklæring.
Natos holdning har dessverre likhetstrekk med München-avtalen 30. september 1938, der de tre store vestmaktene godtok at Hitler fikk overta Sudetland i Tsjekkoslovakia. Hitler lovet at grensen mellom Tyskland og Frankrike skulle forbli Tysklands vestgrense. Det løftet varte ikke lenge.
Putin har ikke lovet noe. Derimot har han sagt at oppløsningen av Sovjetunionen var et feilsteg, og han ønsker å gjenopprette noe av det tapte. Putin lærer fort. Når han ser at Nato ikke setter hardt mot hardt nå, så føler han seg trygg på at Nato ikke gjør det når han tar Georgia eller Moldova.
Det er naivt å tro at Nato kan holde seg utenfor. Spørsmålet er om Nato bør engasjere seg så raskt som mulig eller så sent som mulig? Og når er «så sent som mulig»? Etter at Kiev har vært beleiret i fire uker uten vann, gass og strøm, og folket sulter? Eller litt før?
Vi må løfte blikket. Dette er ikke bare en krig mellom to land; det er en krig mellom diktatur og demokrati. Mellom to åndsmakter. Kommunismen bygger på at mennesket er til for staten. Vesten bygger på at hvert menneske har egenverdi, og at staten er til for menneskene. Når dette menneskesynet blir angrepet, er vi nødt til å forsvare oss. Det skjønte Churchill.
I en radiotale 16. oktober 1938 erkjente han det tragiske ved at Tsjekkoslovakia ble ofret. Han spurte retorisk: «Har menneskeheten noen gang oppnådd noen fordel eller fremgang ved å underkaste seg organisert og kalkulert vold?» og svarte selv: «Vestens storhet har vært grunnlagt på motstandsånden mot tyranni og urettferdighet, og spesielt når ondskapen er støttet av en tyngre makt.»
Han så kommunismen og nazismen som samme slags ondskap – bare stavet på forskjellige måter. «I likhet med kommunistene tolererer nazistene ingen andre meninger enn sine egne. I likhet med kommunistene lever de av hat. I likhet med kommunistene må de fra tid til annen søke et nytt mål, en ny pris, et nytt offer.»
Kampen mot nazismen var dypest sett ideologisk, det gjaldt Europas frihetsverdier. Slik er det nå også. Ukraina ønsker å høre til det frie Europa. Vi bør hjelpe dem med det de ber om.
