Hvor mye er et lærerliv verdt? Et håpløst spørsmål, vil mange si, hvordan skal det måles, hva skal det måles i? Penger er ikke en uvanlig målestokk, særlig når det kommer til oppreisning mot arbeidsgiverens vilje. Jeg foreslår et beløp, det er konkret, det står bunnfast i virkeligheten, det er knyttet til en lektor, beløpet er 150.000 kroner. Lektoren er Clemens Saers.

Ikke alle, men mange, innenfor utdanningsverdenen særlig, vil være kjent med hans navn. I høst har han utgitt en bok; Lærer på liv og død, ført i pennen av den rutinerte journalisten og forfatteren Knut Lindh. Begge er de født i 1951.

Kafka-trekk

Boken er delt i tre, del én handler om Saers’ barndom, del to om lærerjobben, siste del har han megetsigende titulert «Prosessen». Ytterst betegnende, det er sterke Kafka-trekk å finne.

Saers er nederlender, var barn nummer seks i en flokk på 14, hadde en voldelig far, tilbrakte mange barneår i Sverige under magre kår, kom til Norge og hadde sin første lærerjobb i Aurland i Sogn i 1973. Der ble han møtt med dyp respekt fra lokalbefolkningen, de lot ham stå først i køen på butikken, respekten for skole, fag, kunnskap har alltid stått sterkt i det gamle Sogn og Fjordane, derfor har elever derfra scoret så høyt, motsatt Finnmark, til tross for at de to fylkene historisk sosiologisk ikke er så ulike.

Saers avsluttet sin lærerkarriere i osloskolen. På sin siste skoledag blir han skjelt ut av en vaktmester fordi han lener seg mot et bord mens han samtaler med elever. Hva dette er? Det er et bilde på hvordan fagsterke lærere og lektorer, bevisst og villet, men dekket inn i en helt annen propagandistisk retorikk, har blitt devaluert, fratatt myndighet, pålagt oppgaver, fått langt mindre autonomi, blitt lønnstapere (delvis selvforskyldt).

Rettssikkerhet

Ikke minst hva rettssikkerhet gjelder. Det er hva i særlig grad del tre, «Prosessen», dreier seg om.

Den 15. mai 2014, to dager før Norge skal feire sitt 200-årsjubileum for Grunnloven på Eidsvoll, og da ordene om frihet, demokrati, rettssamfunnet og rettssikkerhet sitter løst, blir Saers angrepet i sitt klasserom av en guttegjeng på fem som kommer inn i klasserommet for å kreve penger av en annen elev. Saers nekter. En av guttene, som har voldsdom og har hatt egen Securitas-vakt rundt seg på skolen før, men dette er ikke alle lærerne varslet om, tar kvelertak på Saers, som er en hårsbredd fra døden. To jenter med innvandrerbakgrunn får voldsmannen bort. Forsøk på å få kontakt med rektor eller andre i ledelsen er forgjeves. De sitter i møter. En av angriperne er sterkt ruset denne dagen.

Sterkt og sterkere ruset skulle Utdanningsetaten være i de neste syv årene, ruset på egen makt, ruset på viljen til å opprettholde denne makten, ikke minst ruset på viljen og evnen til, ved hjelp av lydige bikkjer i flere ledd, å ville livsdevaluere en ansatt som hadde over 40 års erfaring. Noen veldig få støttet ham utad, en var stortingsrepresentant Michael Tetzschner (H) som uttalte at Saers i forsvar for elever i sin klasse hadde vist et sivilt mot langt utover det man kunne forvente. Fra en lærerkollega fikk han derimot høre at han ikke skulle tatt til motverge.

Få dager etter overfallet blir Saers kalt inn på rektors kontor. Der sitter og en jurist fra Utdanningsetaten som viser mangel på respekt og folkeskikk, og hun sier at de har utsagn på at det var Saers som angrep eleven. Det er løgn, det er Kafka. Hva skjer med voldsmannen på skolen? Han blir tatt inn igjen og får beste karakter i orden og atferd. Og rektor? Han blir direktør i Utdanningsetaten. Sånn kan det gå, i en etat, i en kommune, i en stat som hevder seg å være på retten og rettssikkerhetens grunn.

Lite hjelp å hente

Boken er vond lesning. Jeg har omtrent like lang fartstid som lektor som Saers. Intet av det jeg har lest her, overrasker meg mye. Mange, mange lærere har blitt utsatt for vold. Og det er lite hjelp å hente. Saers har som meg, vært aktiv i fagforeningsarbeid. Saers ble sviktet av fagforeningene. Sviktet ble han i betydelig større grad av sin arbeidsgiver. Noe som er verre, men absolutt ikke overraskende, er at han ble sviktet av mange av sine kolleger. Bak hans rygg baktalte de ham, frøs ham ut, ikke alle, takk og pris, men mange. De hvisket i krokene, de torde aldri stå frem offentlig.

Og de 150.000 kronene? Det var hva byråd Inga Marte Thorkildsen (SV) syntes var nok verdsetting av ham, den volden han hadde blitt utsatt for, og det karakterdrap Thorkildsens avdeling hadde forsterket i år. Tilbudet kom det året da lærere uten utdanning fikk like mye som lærere med tre års utdanning i lønnstillegg, 1300 kroner. Så mye for verdsetting av lærerutdanning. En lektor på topp fikk 1900. I Utdanningsetaten i Oslo fikk direktører, som det skulle bli færre av, men ble flere, opp til 150.000 i årlig tillegg! Sjefen i DnB fikk fem millioner.

Mot SVs, APs og MDGs vilje har bystyret etter mye frem og tilbake økt oppreisningsbeløpet til 350.000 kroner. Et halvt år etter vedtaket hadde Saers intet fått. Etter purring kom det penger, som lønn! Hvilket gjorde at nær halvparten kunne trekkes som skatt. Lønn for arbeid som ikke var gjort. For å minske beløpet til Saers. Saers fant seg ikke i dette, han ville ikke ha lønn for arbeid han ikke har gjort, korrupt er han ikke. Nå har han fått pengene.

Og vi som er lærere og lektorer i klasserom rundt om, skal vite: Saers er en av de veldig få, mot gigantiske odds, men gjennom sin enestående styrke, som har vunnet frem. (De som er kjent i gamle Hedmark fylke, vil kjenne igjen historien om lærer Håkon Hubred. Han ble sparket, men etter lang tids kamp måtte arbeidsgiveren gi seg, og han fikk jobben tilbake.) Et stort, stort antall har gitt opp, blitt skjøvet ut, fått en uverdig avslutning på sitt arbeidsliv.

Knapt noe yrke har gjennomgått en slik devaluering i verdsetting i vårt land som jobben bak kateteret, i klasserommet, der hvor skolejobben er, ikke i administrasjon og byråkrati og pedagogiske kvasireligiøse vekkelser.

Sunnhetstegn

Nå faller søkningen til lærerutdanningen kraftig. Det er ikke trist. Det er et nasjonalt sunnhetstegn, det viser at unge mennesker ser hvor lite verd lærerjobben de facto er.

Hva arbeidsgiveren KS vil gjøre med det? Sette opp lønn? Dream on. Redusere kravene. Ja, det har kommunene gjort siden etter første verdenskrig.

Nå vil regjeringen gi mer makt til kommunene i skolespørsmål. Da vet vi hvordan det vil gå. Og er du i tvil, les Saers’ bok, da vil tvilen fordufte. En lektor som elsket selve undervisningsjobben, men som nær ble drept på jobb. Fra da av ble han definert som et omdømmeproblem.

Einar Kr. Steffenak er historikar og pensjonert lektor.