Energi

Rögnvaldur Hannesson

Nylig publiserte Norges vassdrags- og elektrisitetsdirektorat rapporten Norsk og nordisk effektbalanse fram mot 2030. Rapporten drøfter, nøkternt og saklig, den dystopiske virkelighet Europas energipolitikk har ført oss inn i. Kontrollerbare og pålitelige energikilder er byttet ut med væravhengige og ukontrollerbare (vind- og solenergi). Dette er særdeles alvorlig fordi bruken av elektrisitet også er ukontrollerbar og elektrisitetsforsyning krever tilnærmet perfekt balanse mellom bruk og tilgjengelighet. Med en gang bruken av elektrisitet overstiger produksjonen, må nye aggregat startes opp, og det krever tilgang til kontrollerbare kilder. Vind- og solenergi makter ikke det og øker for sin del systemets utfordringer ved å skape ubalanse mellom bruk og forsyning. Kan ikke den ubalansen rettes opp, må noen forbrukere kobles ut. Derfor har områder med stort innslag av vind- og solenergi, som Texas, Sør-Australia og California, av og til måttet kutte strømmen.

Det er her effekten kommer inn i bildet. Effekten er den strømmen som må til for å forsyne brukerne med den elektrisitet de vil ha til enhver tid. Er ikke den tilstede, må strømmen kuttes. Norge, Norden og sågar Europa som helhet er nu på vei til en virkelighet hvor effekten ikke er stor nok når forbruket er som størst. I Norge skjer dette på kalde dager. Hittil har Norge hatt mer enn nok effekt i reserve selv da, men det kan altså efterhvert bli historie som bestefedre ser tilbake til med nostalgi. Strekker ikke den norske effekten til, må det importeres strøm. Det har vi strømkabler til så det monner. Men andre nordiske eller europeiske land har ikke nødvendigvis noen overskuddseffekt på slike dager. Hvis det er kaldt i Sør-Norge, skyldes det som oftest et høytrykk over Nordsjøen vinterstid. Da er det også kaldt i nabolandene, vindmøllene står stille og produserer ingenting, og solen står lavt på himmelen. NVE-rapporten viser med all tydelighet samvariasjonen mellom værforholdene i Sør-Norge og nabolandene.

Europa har nu gått fra en pålitelig elektrisitetsforsyning til en som er sårbar for værets luner. Dyrt er det også; det er ingen tilfeldighet at elektrisitetsprisene er høyest hvor innslaget av sol- og vindkraft er størst. Sol- og vindkraft har høye faste kostnader og må dessuten støttes med annen og kontrollerbar energiforsyning som det ikke er bruk for når solen og vinden leverer. Det er dyrt, hvis man da ikke vil fryse i mørket når solen ikke skinner og vinden ikke blåser.

Den første er å snu, avblåse elektrifiseringen og det grønne skiftet. Dette er sannsynligvis den fornuftigste. Konsekvensene av de klimaendringer utslipp av kulldioksid kan medvirke til, er antakelig langt mindre enn konsekvensene av den energikrise som alt er begynt å plage Europa. Dertil kommer at uansett hva europeiske land gjør, øker utslippene av kulldioksid år efter år. Det skyldes utslipp fra utviklingslandene, og de viser ingen tegn på å la de rike land diktere hva de skal gjøre og ikke gjøre.

For det annet kunne Europa, deriblant Norge, satse på kjernekraft. Den frykt mange har for kjernekraft, har to årsaker; de uhell som kan skje i kjernekraftverkene og problemet med langtidslagring av høyradioaktivt avfall. Konsekvensene av de uhell som har skjedd i kjernekraftverk, er sterkt overdrevet; regnet i dødsfall per kilowattime er kjernekraft den sikreste energikilde vi har. Langtidslagring av avfall er en utfordring, fordi halveringstiden av noen av de radioaktive komponentene er så lang, 100.000 år eller så. Nylig kom EU-kommisjonen med en detaljert rapport om bl.a. den saken (Technical assessment of nuclear energy with respect to the «do no significant harm» criteria of Regulation (EU) 2020/852 («Taxonomy Regulation»)). Der påstås det at lagring av dette avfallet i geologisk stabile bergarter ikke er noe problem, slik det gjøres i Sverige, Finland, Sveits og Frankrike.

Man kan innvende at det ikke finnes noe erfaringsgrunnlag for å vurdere lagring som skal være sikker i 100.000 år. Interessant nok kommer EU-kommisjonens rapport med et eksempel. I Oklo i Gabon var flere naturlige uranreaktorer aktive for to milliarder år siden. De brant ut av seg selv, men produserte «avfall» av den typen våre reaktorer produserer. Naturen lagret det i stabile geologiske formasjoner som har holdt det på plass alt siden. Dette avfallet er nu for lengst blitt ufarlig.

Så for dem som både vil ha pålitelig energiforsyning og også en som ikke slipper ut kulldioksid, må kjernekraft være løsningen.

Rögnvaldur Hannesson er professor emeritus ved Noregs handelshøgskule.